Skaper vi menneskeverd, redder vi miljøet

Miljø- og klimakrisen er menneskehetens største utfordring. Vi må klare å løse den uten å sette menneskeverdet i spill, eller sette menneskerettigheter og demokrati til side.

Debattinnlegg

Da FNs generalforsamling vedtok verdenserklæringen om menneskerettighetene, var de opptatt av å understreke at hvert enkelt menneske har et ukrenkelig og iboende menneskeverd. I 1948 visste man at dette ikke var en selvfølge, og dermed skrev man i innledningen til menneskerettighetene at tanken om menneskets iboende verdighet var «grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden».

Det er imidlertid ikke alle som er enige i at mennesket har en iboende verdighet. Menneskeverdet, altså ideen om at mennesket er et vesen med spesielt høy verdi, og at alle mennesker har den samme, høye verdien uavhengig av egenskaper, funksjonsevne og bevissthet, er igjen under press og debatt.

Det er mange forestillinger som utfordrer menneskeverdet: Ideer om at noen mennesker er en byrde, at det er vår evne til å yte og produsere som gir oss verdi, at bare det «gode» livet er verdifullt, at mangfold ikke beriker vårt menneskelige fellesskap og at vi skal bruke teknologi til å søke det perfekte og «forbedre mennesket».

Men det kanskje mest alvorlige er når det stilles spørsmål ved om mennesket egentlig har noen spesiell verdi.

«Medlemskap i arten Homo sapiens gir ikke automatisk retten til å leve», skriver den australske moralfilosofien Peter Singer. Ifølge Singer er det ikke noe spesielt ved å være menneske. I boken Animal Liberation (1975) skriver han at dette er et utslag av en «spesisisme», altså en artssjåvinisme som sammenliknes med rasismen.

Det er kjennetegn som selvbevissthet, rasjonalitet, interesser og følelser som gir en skapning verdi, ifølge Singer. Siden ikke alle mennesker har slike kjennetegn, er heller ikke alle mennesker av verdi. Derimot kan noen dyr, som sjimpanser eller gorillaer, være «personer» og ha krav på beskyttelse.

Ut fra denne tankegangen har Singer inntatt kontroversielle standpunkter om eutanasi (aktiv dødshjelp) og avliving av spedbarn med spesielle handikap. Dette har fått enkelte til å kalle australieren for «verdens farligste filosof».

Singer er likevel ingen obskur stemme i debatten. Som en av verdens ledende bioetikere, blir han lyttet til av både folk med makt og av mannen i gaten. Han har blitt kåret til «Australian Humanist of the Year» og stilt til valg til det australske senatet for det grønne partiet. I 2017 ble Peter Singer invitert til å holde forelesning ved Universitetet i Oslo. Moralfilosofen har utvilsomt sine tilhengere i den norske debatten, som for eksempel Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri. Animal Liberation har vært en viktig bok for deler av den radikale dyrevernsbevegelsen.

Jeg mener Peter Singers tankegods er livsfarlig – og det var slike ideer jeg hadde i tankene da jeg advarte mot et menneskesyn som har fått fotfeste i deler av den grønne bevegelsens underskog.

Grunnleggende dyrevelferd bør være et mål for ethvert samfunn. Problemet oppstår i det øyeblikk vi visker ut forskjellen mellom mennesker og dyr – og begynner å tillegge noen dyr høyere verdi enn noen mennesker. Da har vi i realiteten satt menneskeverdet ut av spill.

«Mennesker er en pest på jorden som må kontrolleres ved å begrense befolkningsveksten», har Sir David Attenborough sagt. Jeg har stor respekt for den britiske programlederlegenden, men holdningen han gir uttrykk for her er problematisk, og dessverre svært utbredt.

Mennesket har utvilsomt ansvar for miljø- og klimakrisen, men når menneskets fremstilles som det verste «masseødeleggelsesvåpenet» på jorden, er veien kort til å argumentere for tiltak som setter menneskerettigheter til side. Jørgen Randers, som ledet Lavutslippsutvalget, er en av dem som har ment at vi må suspendere demokratiet for å redde klimaet (krever innlogging). Miljøaktivistene tilknyttet Extinction Rebellion har tatt lansert lignende ideer.

Det kanskje mest bekymringsfulle, er når det tas til orde for drakoniske tiltak for å redusere verdens befolkning. Den norske økofilosofen Arne Næss mente at verden ikke tålte en befolkning på mer enn 100 millioner. På 1960-tallet førte alarmismen i boken The Population Bomb av den amerikanske befolkningseksperten Paul Erlich til at Vesten (herunder Norge) sponset «befolkningstiltak» i India og andre land som førte til grove brudd på menneskerettighetene.

Vestlige land sendte spiraler til India som ikke var godkjent for bruk i Vesten, og som førte til død og store helseskader hos mange indiske kvinner. Under Indira Gandhi ble det gjennomført tvangssterilisering av 11 millioner menn – noen av dem ble sterilisert på klinikker finansiert av Norge. Bekymrede vestlige befolkningseksperter lanserte også ideen om å begrense antall fødsler i India ved kjønnsseleksjon. Siden det var så viktig for indiske kvinner å få en sønn, fortsatte mange å få barn helt til det kom en gutt. Vestlige befolkningsekspertene mente det ville være et effektivt tiltak mot befolkningsvekst å avslutte svangerskapene der kvinnen ventet en jente. Resultatet av denne politikken er et jente- og kvinneunderskudd på 63 millioner i dagens India.

En australsk studie konkluderte i 2014 med at det kun er en global ettbarnspolitikk som vil være effektiv nok dersom man skal løse miljøproblemene gjennom befolkningsreduksjon.

Miljø- og klimakrisen er den største utfordringen verden står overfor. Den kampen må vi vinne, sammen. Jeg betrakter miljøbevegelsen som en viktig alliert for KrF. Jeg vet at de aller fleste miljøaktivister i Norge drives nettopp av omsorgen for mennesker, både nåværende og fremtidige generasjoner, som lider under miljø- og klimakrisen.

Mitt anliggende er imidlertid å minne om at alvoret i situasjonen ikke må få oss til å gradere menneskeverdet eller sette menneskerettigheter og demokrati til side. Det er ved å skape menneskeverd at vi kan ta tak i miljø- og klimakrisen.