Det normale blir sykeliggjort

DEBATT: Overbehandling er en økende utfordring. Vi må unngå å gjøre hverandre syke av bekymring.

Debattinnlegg

I løpet av de siste tiårene har vi sett at pasientene i økende grad ber om helsesjekker, blodprøver og MR-bilder. Ofte etterspør pasientene dette for lidelser som ikke krever slike undersøkelser, og altfor ofte kommer det ingenting nyttig ut av helsesjekken. Det kan gjøre mer skade enn godt.

Noen ganger er det nødvendig å ta blodprøver og MR, men i mange tilfeller er det sløsing med ressurser. Det er dyrt, og man kan risikere å forskyve grensen for hva som er friskt og sykt. Faren er at vi til slutt ender opp med at ting som vanligvis tilhører det normale i livet, blir sykeliggjort.

Bruken av blodprøver i Storbritannia økte med åtte prosent hvert år i en 15-årsperiode, viser en studie fra 2018. Dette har likevel ikke ført til at befolkningen har blitt åtte prosent friskere for hver av disse årene.

Det som påvises og som kalles unormalt, er i mange tilfeller det vi kaller falsk positiv, altså «rusk» på bildet. Det kan også være normale aldersforandringer som man ville ansett som vanlig, dersom man hadde plukket tilfeldige folk fra gaten.

Norsk helsevesen er ikke bærekraftig, viser perspektivmeldingen fra 2017. Store endringer må til, både i strukturen, og hvordan vi tenker om sykdom for å få det til å gå opp. I årene som kommer blir det flere gamle mennesker med komplekse lidelser. I tillegg kommer nye diagnoser og bedre diagnoseteknikker, vi får dermed flere potensielle pasienter, ettersom etterspørselen etter helsesjekk øker.

Som leger setter vi grensen for normalt og unormalt, og hvor mange undersøkelser pasienten må gjennom for å være helt sikker. Det er et dilemma. På den ene siden er vi leger selv redde for å overse sykdom, men på den annen side vet vi at stadig flere kommer for utredning.

De 4700 fastlegene i Norge gjennomfører hvert år omtrent 15 millioner konsultasjoner med sine pasienter. Fastlegenes rolle er ikke minst å sortere det farlige fra det ufarlige, henvise de som trenger spesialistbehandling, og unngå å gjøre folk unødvendige syke.

Det finnes to dominerende holdninger til unødvendige utredninger i norsk allmennpraksis, det vil si utredninger som man på forhand med rimelig stor sikkerhet vet ikke vil være nyttige og kanskje påfører pasienten skade, viser en studie vi nylig publiserte i Scandinavian Journal of Primary Health Care.

På den ene siden angir fastlegene at de alltid føler seg forpliktet til å foreta omfattende utredninger, for å imøtekomme pasientene og oppdage sykdom så tidlig som mulig. På den andre siden erkjenner fastlegene at unødvendige utredninger er et problem. De forteller om tallrike eksempler på at de ender opp med å utføre unødvendige eller skadelige utredninger.

Fastlegene forsøker ulike strategier for å unngå slike utredninger og oppgir at de noen ganger når frem ved å dele medisinens usikkerhet og feilbarlighet med pasientene.

Vond rygg og hodepine kan like godt være stress eller skyldes en dårlig jobb- eller hjemmesituasjon. Det kan ingen MR eller blodprøve hjelpe med. Man kan heller ikke sy sammen et ødelagt liv eller et dårlig arbeidsforhold.

For å løse dilemmaet norske leger står overfor, og for å få et bærekraftig helsevesen, er det er behov for en kulturendring. Vi kan ikke ha et helsevesen som utelukker all usikkerhet og lidelse. Leger bør ha en ha en strategi for hvordan man skal håndtere denne typen usikkerhet, og kommunisere denne usikkerheten til pasientene.

Vi trenger en nasjonal dugnad for å bevege oss bort fra det som Per Fugelli kalte nullvisjonen. Det er forestillingen om at hver minste snue og hver minste bekymring for at man kan ha fått alvorlig sykdom, kan reduseres til et nullpunkt, bare vi passer godt nok på og sjekker ofte nok.