Skeivhet til sjøs

Mange vil si at vi er kommet langt når det gjelder formell likestilling av heterofile og skeive. Men sjøfartshistorien vitner om at veien har vært lang.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Den norske sjømannen Rolf Sirnes møtte den amerikanske skuespilleren Earle Hyman i New York tidlig i 1950-årene. Hyman ble senere verdensberømt som bestefaren i «The Cosby show» som gikk på NRK i 1980-årene.

Han hadde flere store roller på norske teatre og snakket flytende norsk. Hyman ble omtalt som en «norgesvenn» og var ofte i Norge sammen med Sirnes – de hadde hytte i Skånevik. Kjærlighetsforholdet deres ble ikke skjult, men ble heller ikke snakket høyt om. Det var en åpen hemmelighet, som så mange skeive relasjoner i denne perioden.

Det er skrevet en del om det å være skeiv i Norge i etterkrigstiden, men hvordan var det på norske skip i disse årene, var det også en taushet der? Fantes det i det hele tatt rom for skeivhet i det maskuline miljøet til sjøs? Dette forsker Bergens Sjøfartsmuseum på.

Skeivhet forstår vi som et vidt begrep som handler om seksualitet og kjærlighet mellom personer av samme kjønn, og om brudd på normene for mannlighet og kvinnelighet – både kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet.

På museet jobber vi med å løfte frem en del av den sosiale historien til sjøs som er dårlig dokumentert, vi vil vise mangfoldet i den maritime historien.

Vi har intervjuet 13 tidligere sjøfolk, som alle har delt sine opplevelser og erfaringer. Dette har resultert i en artikkel om skeivhet til sjøs i antologien «Skeiv lokalhistorie» og i utstillingen «Skeive sjøfolk» på Bergens Sjøfartsmuseum som åpnet i oktober 2022.

Tiårene etter 2. verdenskrig omtales gjerne som en gullalder i norsk sjøfartshistorie. På det meste arbeidet over 60.000 personer på norske skip. De fleste var unge menn, og de hadde skipet som hjem og arbeidssted i lange perioder, med begrenset kontakt med familie og venner hjemme.

Det tette mannssamfunnet til sjøs ga ikke rom for fysisk nærhet, og det var uvanlig å snakke om vanskelige følelser. «Man kunne gi en klapp på skulderen, men ikke en klem», var det en av sjøfolkene vi snakket med som sa.

Til sjøs måtte man både kunne tilpasse seg og jenke seg. Skeivhet var gjerne taushetsbelagt, og dersom man visste at noen var skeiv, ble det sjelden snakket høyt om.

En sjømann som seilte i slutten av 1950-årene, sa det slik: «Jeg hadde inntrykk av at alle liksom ... hadde forakt for homofili. Men det var sjelden vi fikk greie på at vi hadde noen homofile om bord».

Les også

Dokumenterer skeive liv til sjøs for første gang. – Et tema som er dårlig dokumentert i sjøfartshistorien

Noen manglet begreper for å snakke om det, mens andre igjen sier at de bare ikke la merke til det. Så lenge man var diskré og gjorde jobben sin, så kunne man unngå konflikter ombord.

En sjømann som jobbet på passasjerskip i 1960- og 1970-årene, fortalte om hvor forsiktige han og maskinisten han hadde et forhold til om bord, måtte være for ikke å bli oppdaget:

«Der ble jeg venner med en norsk gutt, en maskinmann, omtrent på samme alder som meg. Og vi hadde vel et forhold som gikk over et par år, på flere båter. Men veldig, veldig diskré. Ja, hvis jeg ville møte ham, så gikk jeg opp på dekk enten kl. 10 på formiddagen eller kl. 15 når maskinrommet hadde kaffepause, og så gikk jeg bare og stilte meg i nærheten av ham. Ikke ved siden av ham, men i nærheten av ham, og det var det hele jeg behøvde å gjøre, og så visste jeg at han i 21-tiden ville komme ruslende inn på min lugar».

De tidligere sjøfolkene vi har intervjuet, forteller om motstand mot skeive til sjøs, og den kom på ulike nivåer. Fra kollegaer kunne man utsettes for skjellsord og trusler, man risikerte å bli banket opp dersom man prøvde seg på feil person.

Noen kjente på en voldsom skam, og det er flere tilfeller hvor skeive sjøfolk tok livet sitt. Andre fryktet å miste jobben fordi kapteinen ikke ønsket dem om bord, eller fordi rederier ikke ønsket skeive sjøfolk om bord. I tillegg fantes det lovforbud som rammet skeive i mange land.

Likevel bydde tiden til sjøs på et hav av muligheter. I årtiene etter krigen var det ikke om å gjøre å komme ut av skapet, slik det kan være i dag. Det var vel så viktig å finne veien inn i et lukket miljø, enten det var «Foreningen av 1948» på land, eller en hemmelig kjæreste til sjøs.

Sjøfolk hadde lange havneopphold og kunne utforske skeive utesteder over hele verden. Dennis eller Danny’s bar var et slikt utested, sentralt plassert i Schipperstraat i Antwerpen i 1960-årene, og drevet av en transkvinne.

Diskresjon og taushet var noe man måtte forholde seg til, både på land og til sjøs. Men i mange tilfeller var det snakk om åpne hemmeligheter som skapte mulighetsrom for skeive. Disse historiene er med på å vise at fortiden vår er skeivere enn vi skulle tro.