Hvor var min lærer Bjørndal?

Jeg skjønner dere lærere veldig godt, men dere er noen ryggløse feiginger.

MOBBET: Jeg husker da jeg første gang leste om lærer Bjørndal og hans metode i 2011. Det første som slo meg var: «Hvorfor var det ikke en lærer som Bjørndal på min skole?», skriver innsenderen av dette innlegget.

Debattinnlegg

Anonym

Jeg husker da jeg første gang leste om lærer Bjørndal og hans metode i 2011. Det første som slo meg var: «Hvorfor var det ikke en lærer som Bjørndal på min skole?»

Men det var det egentlig, problemet var bare at min klasseforstander ikke var det – heller tvert imot.

Min historie er ikke unik, det er mange andre som er blitt mobbet i oppveksten. Alt fra psykisk utestengelse til bruk av fysiske metoder, gjerne i kombinasjon.

Debattant:

Les også

Slik skaper du modige barn

Jeg vokste opp i en liten bygd der «alle kjente alle», og vennskap og kjennskap hadde stor betydning for interaksjonen mellom mennesker. Ikke en typisk industribygd med det markante klasseskillet vi gjerne tenker på, men det var likevel et tydelig klasseskille.

Mine foreldre var ressurssterke og godt utdannet, og vi hadde som barn alt vi trengte. Både materielt og i form av støtte og kjærlighet fra familien.

Så hvorfor ble akkurat jeg mobbeoffer?

Nå er det mange år siden mobbingen sluttet, og jeg har i ettertid hatt god tid å tenke «hvorfor meg»? Hva var det som gjorde at de valgte å plage meg? Ut fra sånn jeg får det forklart fra mine foreldre i ettertid, handlet det i starten om at jeg var lett å terge. De syntes det var moro at jeg ble så sint da de terget meg. Etter hvert ble det mer og mer, men det ble ikke veldig alvorlig før jeg begynte på en ny skole i fjerde klasse.

Slik gjorde læreren slutt på mobbingen:

Les også

Lærer Bjørndals metode

Det har tatt meg mange år med grubling over hvorfor det eskalerte slik fra fjerde og utover.

Det har siden gått opp for meg. Kort fortalt må mobberne ha noe de kan samles om, noe de kan bygge bånd over for å unngå å være utenfor. En felles sak, om det kan kalles det.

Klassen skulle defineres på ny i fjerde, og et nytt hierarki skulle dannes. Mennesket har et behov for å kategorisere og plassere ting i et hierarki, eller holde orden i sakene, som vi gjerne kaller det.

Hvordan er barna dine når du selv ikke er der?:

Les også

Kjenner du barnet ditt

Men hva ble gjort fra skolens side? Det er her jeg kommer tilbake til lærer Bjørndal og hans metode, eller mangel på det.

Det var noen lærere på skolen som var av Bjørndal sin type, men de ble feige – og turde ikke å stå skikkelig opp mot det som skjedde.

Jeg opplevde i tillegg at min klasseforstander var imot meg fra dag en. Læreren min gjorde ingen innsats for å stoppe det som foregikk, og jeg husker fortsatt det vedkommende sa under et klassemøte: «du kan ikke gå grinende til rektor hver gang noen terger deg».

Det var en kraftig overdrivelse fra klasseforstanderens side, og jeg ser i ettertid at det kan ha vært for å forhindre meg fra å gå til rektor.

Det fikk også andre betydninger:

  1. Læreren hadde fått kjeft av rektor for måten saken ble håndtert på.
  2. Læreren gjorde det klart for klassen at det var «fritt frem» med det som ble sagt på klassemøtet. Mobbing med lærerens velsignelse. Dette spredte seg også videre til visse andre lærere, og endte opp med at noen i redsel for konflikt valgte å trekke seg unna.

Vi bruker for lang tid på å hjelpe mobbeofre:

Les også

«Vi gir oss ikke før du er død!»

Dette pågikk i mange år , men roet seg de to siste årene på ungdomsskolen.

Nå hører det også med til historien at jeg tok fysisk igjen på to mobbere, etter råd fra min far. Pedagogisk? Nei. Virket det? Ja.

Disse episodene ble aldri «sladret» om til lærene eller «større brødre». En av grunnene til det var nok at jeg trente veldig mye, og dermed var fysisk større enn mange av de andre i klassen.

Samtidig ville det være flaut for dem å fortelle om det. Her tenker jeg på selvbildet og hierarkiet igjen.

Disse episodene endret på en del ting. Mobberne tilnærmet seg meg på en ny måte, og etter hvert ble jeg tatt inn i varmen.

Ikke det at jeg hadde noen interesse av det, jeg har ikke hatt nevneverdig kontakt med dem etter jeg flyttet for å gå på videregående.

Debattant:

Les også

Mobbing gir gevinst

Vi må ikke glemme at vi som voksne mennesker har et ansvar for å stoppe det som skjer. Jeg er ganske sikker på at det sitter mange feige lærere rundt om på de norske skolene som ikke våger å ta tak i dette fordi de er redde for hva som skjer med dem dersom de griper inn.

Til dere har jeg kun en ting å si: Jeg skjønner dere veldig godt, men dere er noen ryggløse feiginger. Og til dere som har grepet inn: dere er mine helter, og jeg ønsker dere all lykke. Jeg skjønner at presset og den sosiale kostnaden ble stor – men dere skal vite at den dere grep inn for vil huske det resten av livet sitt. Slik jeg husker hun som grep inn for meg flere ganger!

Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs når egne barn skal starte på skolen, men samtidig har jeg et hjelpemiddel som ikke mine foreldre hadde; §9a i opplæringsloven. Dette er det samme som Bjørn Bolstad er inne på, jeg bare håper at han er tøff nok til å slå ned på feige lærere.

Samtidig er det positivt at lærere nå må ha høyere utdanning for å få kunne jobbe som lærere. Utdanningen gjør noe med deg og dine tankemåter, men jeg føler fortsatt at det mangler et spesifikt fag som går på mobbing og hvordan man kan løse det. Dette er noe jeg ønsker skal innlemmes i utdanningen, slik at de som i dag jobber skal kurses i mer enn hva som er tilfelle i dag.

Til andre som har opplevd eller opplever å bli mobbet: det hjelper ikke å «hate», eller føle at mobberne skylder deg noe. Selv om jeg har full forståelse for «tidligere mobbeoffer» sin vanskelighet med å ikke hate den personen.

Mobberne er ikke verdt det, og de fortjener heller ikke den tiden du bruker på å tenke på dem. Det er ikke tabu å være mobbeoffer, det er tabu å være mobber! Vær stolt, og stå opp og si at du har vært et mobbeoffer. De fleste skjønner at det ikke var hos deg problemet lå, men hos mobberen.

Jeg hadde også skrevet dette i fult navn hvis jeg fikk «lov av min familie», men velger å være anonym av hensyn til mine foreldre.

Til slutt vil jeg tørre å påstå at mine erfaringer også har lært meg noe mange foreldre ikke ser ut til å forstå: kan andre sine barn, kan dine også. At foreldre griper inn ovenfor sine egne unger er kanskje det viktigste, det er ikke kun skolens ansvar.

Jeg ser det allerede før mine barn er begynt på skolen. Det er selektive bursdager, meninger om at deres barn skal være først etc. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg på foreldremøter har grepet inn på dette området, og jeg kan love at jeg ikke kommer til å gi meg.

Bergens Tidende kjenner identiteten til innsenderen.