Hadde jeg bare brukket armen i stedet

Alarmlampene mine blinker ustanselig. En liten, rød prikk er kreft. Stive skuldre er borreliose.

Publisert Publisert

HELSEANGST: Psykologen min sier at Helse-Norge får øynene mer og mer opp for sammenhengen mellom fysisk og psykisk sykdom, og det er bra. Jeg har bokstavelig talt kjent på kroppen at det er en realitet, skriver Øyvind Furnes. Illustrasjonsfoto: Scanpix Foto: Mario7

Debattinnlegg

  • Øyvind Furnes
    Isdalstø
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

**Helt frem til** i høst trodde jeg at det jeg hadde å bekymre meg for, var fysisk sykdom. Men heldigvis trengte jeg ikke bruke mye energi på sånt. Jeg trente jo flere ganger i uken, spiste både fisk og 5 om dagen, ikke røykte jeg heller. Alt var etter boken.

Men en fredag i september endret alt seg. Dagen før hadde jeg jogget, som alltid på torsdager. Kroppen fungerte dårlig, og for første gang i mitt liv googlet jeg symptomer da jeg kom hjem. Jeg var svimmel og kvalm, nummen i ansiktet og venstre arm. Var det noe galt med hjertet? Jeg har jo en kamerat som fikk hjerteinfarkt.

På vei hjem denne fredagen var det altså min tur. Jeg var akutt syk, pulsen hamret hardt og raskt, jeg var veldig svimmel og hadde ordentlig vondt i brystet. Ingen tvil! Det var symptomene jeg hadde lest om på nettet, dagen før. Jeg hadde hjerteinfarkt!

Øyvind Furnes

Selv om jeg var livredd, gjorde jeg og kollegaen min alt rett. Hun ringte 1-1-3, jeg satte meg ned for å puste dypt og rolig med magen, og ambulansen kom fort med sirenene på. Så viste det seg da jeg kom til sykehuset at det ikke var noe galt med hjertet mitt. «Du kan ta deg en joggetur i morgen», sa en av legene. Men for meg var det ingen tvil om at de hadde oversett noe, for syk var jeg. Jeg hadde konstant vondt i brystet, pulsen raste av gårde. Jeg var svimmel og kvalm, og over store deler av kroppen hadde jeg utslett og brennende smerter.

Det ble ikke noen joggetur neste dag.

Den neste uken er helt i tåken. Jeg hadde fått sykmelding og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde jeg bare brukket armen i stedet.

Uken etter hadde jeg fått time hos fastlegen, og på legevakten tok de EKG og sa at jeg måtte gå hjem og slappe av. Det var lettere sagt enn gjort. Når smerten i brystet ble tilstrekkelig vond og hjertet hamret tilstrekkelig fort, gikk jeg en tur. Frem og tilbake fremfor legevakten, bare for å være i nærheten hvis det skulle gå galt. Det gikk som det måtte gå — neste fredag var jeg tilbake på sykehuset. Dette begynte å bli pinlig! Beskjeden var: «Du er helt frisk!»

Vi må vokte oss for å mene for mye om andre:

Hva søren var det som feilte meg da? Legene tok symptomene mine på alvor. Jeg tok sykkeltest, mange blodprøver og røntgen. Nå håpet jeg at de skulle finne noe galt med kroppen min, for noe var det jo. Jeg håpet på høyt stoffskifte eller vitaminmangel. Det kunne forklare symptomene mine, uten å være så farlig.

Jeg husker godt da jeg hørte begrepet «helseangst» første gang. Uker hadde blitt til måneder og jeg var tilbake på legevakten. Legen bladde i mappen min: «Du har vært her noen ganger nå, dette må vi finne ut av.»

Han fant frem en liste med kjente og ukjente hjertesykdommer, gikk gjennom listen og kunne avkrefte dem en etter en. Jeg hadde googlet de fleste og hadde hatt mistanke om flere. «Smertene kan være muskulære på grunn av anspenthet. Smerter i brystet fører til angst, økt angst gir økt smerte. En ond sirkel.»

Så det kunne altså være angst jeg hadde? Helseangst?

Nå hadde jeg fått et begrep å forholde meg til. Og helseangst er mulig å behandle. «Du må utfordre angsten», «overse symptomene», «ikke google symptomer», leste jeg på nettet. Men hvordan våge å trene når du er livredd for høy puls? Hvordan overse smerter midt i brystet? Hvordan våge å ikke google når du ustanselig får nye smerter?

Sakte men sikkert hev jeg meg ut i det. Er et liv uten trening verd å leve? Jeg kom frem til at det er det ikke. Først gikk jeg en rolig tur når jeg visste at det var masse folk. Så ventet jeg til alle hadde gått hjem. Jeg hadde en bakke jeg pleide å gå, jeg hadde aldri tenkt at den var så lang. Men det var den! Kjempelang og utrolig bratt. Kroppen skalv, hjertet hamret, men det gikk jo bra i dag og. Veldig sakte begynte det å gå fremover.

Min erfaring er at leger er flinke til å respektere deg og dine fysiske symptomer. Jeg har vært gjennom utallige tester, sannsynligvis for mange. Hovedfokuset deres ligger på det fysiske, og det må det selvsagt gjøre. Men i ettertid har jeg tenkt at allerede første gang jeg var på sykehuset, kunne jeg blitt satt i kategorien «Mulig helseangst.» Jeg spurte en lege om dette, og han svarte at ikke alle ønsker å vite at det er psykisk. En fattig trøst for meg som ønsket å vite det.

Vi trenger en mentalitetsendring:

Les også

En epidemi av overdiagnostikk

Det er synd hvis du ikke skal få vite det egentlige problemet ditt fordi noen syns det er flaut å ha en angstreaksjon. Det er ikke et system som møter deg, når problemet ligger i hodet. Du får gjerne vite alle tingene du ikke lider av, men ikke hva du faktisk lider av, nemlig helseangst.

Det er ingen god følelse å tråkke ned dørene på legevakten og håpe at du ikke møter den samme legen som du har vært hos tre ganger de siste 14 dagene. Eller når du føler at damene i resepsjonen på legekontoret diskuterer deg i lunsjen. Jeg tror ikke at de gjorde det altså, men følelsen.

Det trengs et system som fanger deg opp. Legene gjør jobben sin og sjekker symptomene dine. Noen av dem sier gjerne at det holder nå, du er frisk. Er du heldig som meg, så møter du en lege som gjør det lille ekstra, og virkelig går gjennom helsesituasjonen din. Men med helseangst glir gjerne bare symptomene over til en del av kroppen som ennå ikke er klarert. Jeg fikk smerter i mage, feberfølelse uten å ha feber. I perioder skalv hele kroppen, og koordinasjonen ble dårlig.

En med helseangst er under angrep fra sin egen kropp og psyke. Alarmlampene blinker ustanselig. En liten rød prikk er kreft, stive skuldre er borreliose. Det eksisterer bare alvorlige sykdommer, og alt er 100 prosent irrasjonelt.

Det er ikke nok at noen forteller deg at du er ute å kjøre. Du trenger noen som hjelper deg med å innse det, og til å komme deg ut av det!

Jeg ønsker å være ydmyk fordi jeg er blitt møtt med kompetanse og velvilje fra det norske helsevesen. Hele den fysiske kroppen min har vært gjenstand for grundige tester, og jeg har bare følt at alle vil meg vel.

Blandar skit og kanel:

Les også

Alternativ saus

Men min erfaring viser samtidig et helsevesen som mangler raskt tilgjengelig og godt synlig psykisk helsehjelp. Det er så viktig at vi finner dem som kan hjelpe oss med å tenke de rette tankene. Vi må finne dem fort! Lang ventetid og endeløs leting kan gi grobunn for de tunge sakene. De som virkelig sliter, og de som resignerer. Alle må vite hvor de finner hjelpen. På samme måte som at alle vet hvor de skal gå når de forstuer en fot eller knekker en arm.

Åtte måneder etter at alt ble snudd på hodet, har jeg endelig klart å snu livet halvveis tilbake, med god og rett hjelp fra psykolog. Jeg står bare på ett bein foreløpig. Men det er helt greit når alt har stått på hodet.

Det er ikke nok at noen forteller deg at du er ute å kjøre. Du trenger noen som hjelper deg med å innse det, og til å komme deg ut av det.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg