«Kvifor er nokon så redde for verktøya skule og barnehage brukar for å sjå alle barna», spør Ann Therese Stamnesfet i en kronikk 18.8. Vi hører til blant skeptikerne, og frykter at vi gjennom massekartlegging og bruk av standardiserte prøver kan miste barna av syne, i jakten på «det standardiserte barnet».

Blant politikere og skoleeiere hersker det stor tro på kartlegging og testing, noe som dessverre medfører mye «teaching to the test», og fratar lærere og barnehagelærere frihet til å velge metoder. En kan også spørre seg hva det gjør med barn å stadig bli kartlagt og testet, spesielt de som stadig blir minnet om at de kommer til kort.

Les også:

Stamnesfet hevder at massekartlegging ikke tar tid og fokus fra barna. Dette faller på sin egen urimelighet. Selvsagt tar kartlegging og testing tid! Ta for eksempel observasjonsverktøyet TRAS, som kommunale barnehager i Bergen er pålagt å bruke. Personalet må observere hvert barn, for så å fylle ut en mengde felter i et skjema. For de barna som tydeligvis har normal eller tidlig språkutvikling, er dette spill av tid. Tid som kan brukes på stimulans og aktiviteter.

Får lærerstudenter tilstrekkelig opplæring i å avdekke språkvansker, spør Stamnesfet. Studentene ved HiB lærer om barns vanlige språkutvikling, muntlig og skriftlig. Studentene lærer også om kartlegging, med og uten tester, og om lese— og skrivevansker. Men er ikke lærerutdanningene gode nok, er det feil «medisin» å teste alle barn. Da må heller lærerutdanningen styrkes.

Les også:

Kartlegging innebærer at personalet samler inn informasjon om barnas ferdigheter. Slik informasjon kan høre til innenfor det som regnes som sensitive personopplysninger og da skal egentlig samtykke innhentes på forhånd fra de foresatte. I samarbeid med barnehagelærer eller lærer bør foreldrene vurdere om kartlegging er nødvendig.

Bare gjennom en reduksjon av omfanget av kartlegging og testing kan barnehage og skole få mulighet til å ivareta barnas utvikling best og bredest mulig.