Staten er for alle

Den sekulære staten er utvilsomt det beste utgangspunktet for å sikre full religionsfrihet.

Publisert Publisert

PASSIV: I utgangspunktet bør ikke staten ha noen større religiøs rolle enn at den legger passivt til rette for at retten til å tro og tenke hva man vil respekteres, mener Tom Hedalen, styreleder i Human-Etisk Forbund. Foto: Human Etisk-Forbund

Debattinnlegg

  • Tom Hedalen
    Styreleder, Human-Etisk Forbund
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Biskop Halvor Nordhaug tar i BT til orde for at religionsfrihet ikke nødvendigvis innebærer full likebehandling, men at staten kan favorisere egen tradisjon og fortsatt ha respekt for andre. Som eksempel nevner han at hinduismen ikke bør ha like stor plass som kristendom i skolen.

Når skolen går gjennom norsk historie og samfunnsliv, er det åpenbart at kristendommen er mer relevant å se på for å forstå samfunnet vi lever i enn inngående studier av hinduismen. Der er jeg enig med biskopen. Å gå derfra til å mene at staten ikke trenger å være nøytral i religiøse spørsmål, er imidlertid en grov feilslutning.

Norge er i dag et av landene i verden med høyest grad av religionsfrihet. Det betyr ikke at bindingene mellom stat og kirke ikke har problematiske sider. Til tross for at vi er på vei mot en avvikling av statskirken, nyter Den norske kirke fortsatt en rekke særprivilegier. At barn som ikke er døpt automatisk hører til Den norske kirke så sant en av foreldrene er medlem, en særegen finansieringsordning, lover om prestetetthet, bekjennelsesplikt for kongen og plass i landets grunnlov, er blant høydepunktene.

Dette er problematisk fordi vi som samfunn fortsatt behandler tilhørighet til Den norske kirke som utgangspunktet. Altså noe man har inntil det motsatte er bevist. Det aktive valget for mange mennesker er ikke å melde seg inn i, men å melde seg ut av Den norske kirke.

Dagens ordning er ikke først og fremst et angrep på religionsfriheten til de som aktivt ønsker å tilhøre andre tros— og livssynssamfunn, men på friheten til å forholde seg passiv i livssynsspørsmål.

Staten burde være for alle og det må være hevet over enhver tvil om at alle borgere er like og har like rettigheter uavhengig av religiøs overbevisning eller manglende sådan. Jeg tror naturligvis ikke at staten systematisk forskjellsbehandler folk på bakgrunn av tro i dag, men formell religionsfrihet er ikke nok så lenge staten oppfattes dit hen at den tar religiøs stilling. Jeg føler meg mindre representert av en stat som tviholder på en spesifikk religion enn en stat som eksplisitt sier at religion er en privatsak og ikke har noen ting med det offentlige å gjøre.

I utgangspunktet bør ikke staten ha noen større religiøs rolle enn at den legger passivt til rette for at retten til å tro og tenke hva man vil respekteres. Det er vanskelig å se for seg at staten skal kutte alle økonomiske bånd til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn umiddelbart, men på sikt vil man ikke komme utenom å legge mer av ansvaret for finansieringen over på organisasjonene selv.

Både det nye KRLE-fagetog grunnlovfestingen av Den norske kirke som statskirke er tydelige skritt i feil retning for et tydeligere skille mellom stat og kirke. Jeg tror alle livssyn til syvende og sist vil tjene på at den norske staten rister av seg alle religiøse bånd innbefattet de tydelige bindingene til Den norske kirke. Det er en stat for fremtiden.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Den guddommelige tragedie

  2. Ryktet om kristendommens død er betydelig overdrevet

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg