Norske verdier?

DEBATT: Norske verdier er viktige for meg. Men “det norske” provoserer meg dypt.

- Vi burde omfavne og verdsette mennesker som føler seg norske, som elsker Norge, som ønsker å bo i Norge og jobbe i Norge og leve fredelig i vårt samfunn. I stedet utestenger vi dem gjennom ord og lover. Lier, Gunnar/SCANPIX

Debattinnlegg

Jill Walker Rettberg
Professor i digital kultur, Universitetet i Bergen

Jeg er ikke norsk. Jeg er norsk. Jeg kan ikke stemme i stortingsvalget i høst. Jeg har stemmerett ved lokalvalg. Jeg har ikke norsk statsborgerskap. Jeg er født her. Lukten av evkalyptusblader, varm luft og rød sand betyr hjem for meg. Fjell og fjorder, yr i luften og grønt grønt gress betyr hjem for meg. Jeg er ikke norsk. Jeg er norsk.

Jeg elsker å bo i Norge. Jeg elsker å bo i et land hvor vi tror på et fellesskap, og hvor alle store politiske partier er enige i (om enn med litt forskjellige tolkninger) at vi skal ha et velferdssamfunn, et offentlig helsevesen, likestilling og et sikkerhetsnett for de som faller utenfor.

Norske verdier er viktige for meg. Men “det norske” provoserer meg dypt. Vi bor i et land som har satt fremmedfrykten i system. Vi burde omfavne og verdsette mennesker som føler seg norske, som elsker Norge, som ønsker å bo i Norge og jobbe i Norge og leve fredelig i vårt samfunn. I stedet utestenger vi dem gjennom ord, lover og en ofte urimelig streng tolkning av lovverket.

Jeg er født i Norge. Likevel defineres jeg av systemet vårt som “annengenerasjons innvandrer”, og det handler ikke om hvilket statsborgerskap jeg har. Mine barn er tredjegenerasjons innvandrere, født i Norge av en norskfødt mor, og jeg måtte likevel sloss for at datteren min skulle få mer enn bare midlertidig oppholdstillatelse.

Dette ville du nok aldri kommet på om du ikke, som jeg, har slåss med UDI om det, men i Norge arver barn selvsagt rettighetene til den av foreldrene som har dårligst rettigheter, og min amerikanske mann hadde ikke bodd her lenge nok til å ha permanent oppholdstillatelse da datteren vår var født. Jeg klagde, fikk avslag, blogget, twitret, kom på TV2, fikk tips om et rundskriv UDI hadde oversett som nettopp klargjør bruk av skjønn i situasjoner som vår, og fikk deretter telefon fra en hyggelig mann fra UDI som ordnet permanent oppholdstillatelse til datteren vår. Det er fint å bo i Norge når man er ressurssterk.

Om jeg vil bli norsk statsborger må jeg si fra meg det australske statsborgerskapet mitt, for Norge aksepterer ikke dobbel statsborgerskap. 22 av 27 land i EU godtar dobbelt statsborgerskap. Sverige er et av disse 22 landene, og Danmark ser ut til å følge etter da det nå er flertall i folketinget for å godta dobbelt statsborgerskap.

Verden blir mer og mer internasjonal, og flere og flere av oss, både innvandrere og innfødte, har familiebånd og kulturelle bånd til flere enn et land. Tanken om at man bare kan være lojal overfor — og dermed statsborger av - én nasjon er fra et annet årtusen.

Mange som ikke har bånd til mer enn et land forstår ikke hvorfor jeg ikke bare vil velge bort det australske. De som har bånd til flere kulturer forstår. Det å elske og føle tilhørighet til to land er ikke mer komplisert enn at man kan elske begge sine foreldre, og føle tilhørighet til og lojalitet for både fars og mors familier.

Noen opplever alvorlige problemer fordi Norge automatisk fratar nordmenn statsborgerskapet sitt når man tar et statsborgerskap fra et annet land. Tidligere har dette ikke gjeldt barn, som har kunnet hatt begge sine foreldres statsborgerskap inntil de er 22 år, men nå tolkes dette tydeligvis strengere. Sist uke leste vi på forsiden av VG og i nettaviser om norske Nina Sivertsen som ikke får flytte hjem til Norge med sine norskfødte fem-årige tvillinger fordi de har arvet sin fars australske statsborgerskap.

Moren har klaget, også med advokathjelp, men har ikke vunnet fram. UDI foreslår at hun kan søke familiegjenforening for tvillingene, men fordi Sivertsen ikke har 246 136 kroner i inntekt i Norge (naturlig nok når hun ikke har bodd her på noen år) er hun ikke kvalifisert for dette. UDI mener at Sivertsen kan flytte til Norge med sin eldste datter, som er født i Australia og derfor ikke tapte sitt norske statsborgerskap, og at hun etter et år kan søke familiegjenforening med tvillingene sine. Flytte fra sine fem-årige barn fordi Norge ikke lenger definerer dem som norske? På alvor?

Dette er et helt absurd utslag av en innvandringspolitikk som umulig kan være ment for å hindre norske foreldre i å flytte hjem til Norge med sine norskfødte barn. Dersom UDI på ramme alvor mener at alle barn med en norsk og en ikke-norsk forelder skal miste sitt norske statsborgerskap om de også får statsborgerskapet til sin ikke-norske forelder, ja da blir det mange barn som plutselig oppdager at de ikke lenger er norske.

Tenk hvordan e n slik streng praksis kan misbrukes ved samlivsbrudd og familietvister. En hevngjerrig ikke-norsk forelder kan enkelt søke statsborgerskap fra sitt hjemland til sitt barn, uten at den norske forelderen trenger å godkjenne dette eller i det hele tatt være informert om det. Så kan den ikke-norske forelderen opplyse UDI om statsborgerskapet til barnet, og UDI vil frata barnet sitt norske statsborgerskap. Dermed har den norske forelder og norske myndigheter ikke lenger muligheter til å beskytte barnet, dersom det skulle behøves.

Dette er åpenbart en lovtolkning som svekker barns rettigheter. Men den er ikke enestående. Vi har alle lest om asylbarnsakene. Min datter som arvet oppholdstillatelse etter forelderen med dårligst rettigheter i stedet for etter den med best rettigheter er et annet eksempel på at barns rettigheter ivaretas dårlig av det norske systemet.

Men uansett mitt statsborgerskap elsker jeg jo Norge. Å gifte meg med en amerikaner har også gjort dette tydeligere for meg: om jeg engang skulle flytte til USA er det Norge som vil kjennes som mitt viktigste hjemland. Tanken på å bo i USA gjør meg enda sikrere på hvilke verdier som er viktige for meg og som jeg setter pris på i Norge.

Vi har lite kriminalitet, vi har relativt fornuftige våpenlover, vi har gode helsetjenester for alle som trenger det, samfunnet legger opp til en langt bedre balanse mellom familie og arbeidsliv og mellom kjønnene enn mange andre samfunn, vi har gode barnehager som familier har råd til og hvor det er fokus på lek og samspill mer enn på pugging av bokstaver og former, og vi har en vidunderlig natur og setter pris på å være ute i den.

Vi har mange gode norske verdier. Men om vi ikke kan inkludere alle som bor i dette landet i verdiene våre, om vi ikke kan akseptere forskjeller, om vi ikke kan akseptere at det er mulig å være norsk og samtidig være noe annet - ja, da fortsetter jeg nok å ikke være norsk.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg