Fraværsgrensen er en frafallsfelle

Frølich har lyktes i å skremme tilpasningsdyktige, småsyke ungdommer tilbake til pultene sine. Men tallene skjuler de andre.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over to år gammel

«La det ikke lenger være noe tvil: Regjeringens fraværsgrense virker.» Det skrev stortingsrepresentant Peter Christian Frølich (H) i BT 6. juli. Frølich har rett i én ting: Fraværsgrensen har hatt en effekt. Problemet hans er at den effekten er nettopp det Elevorganisasjonen advarte mot.

Det er sant at medianfraværet på dager har gått ned med 40 prosent. Dette låter jo imponerende. Imidlertid betyr det bare at halvparten av elevene har tre eller færre dager fravær i år, mot fem eller færre i fjor, av et totalt antall på 190 skoledager. Det er piss i havet.

Frølich har helt klart lyktes i å skremme tilpasningsdyktige, småsyke ungdommer tilbake til pultene sine. Men å juble over dette skjuler, den andre halvparten av elevene. Fordi: At medianen faller, viser bare at den halvparten av elevene som har minst fravær, skremmes til skolen de to dagene i året de er syke.

Det er elevene som uansett ikke var i fare – som uansett var på skolen mer enn 95 prosent av tiden – som har fått enda lavere fravær. Fint for dem, og fint for statistikken til Frølich. Men vi vet nesten ikke noe som helst om den andre halvparten som har mest fravær – de elevene Frølich mener «trenger tydelige rammer». Vi vet ikke annet enn at de antakelig har redusert fraværet sitt mye mindre enn de tilpasningsdyktige småsyke. Gjennomsnittsfraværet faller tross alt mindre enn medianfraværet.

Dessuten kan ikke Frølich si noe om frafallet ennå. De (midlertidige) tallene tilsier at litt færre elever sluttet i løpet av skoleåret i år enn i fjor. Om Frølich tar en grundigere titt, ser han at Østfold (no offense mot Østfold) hadde en absurd høy andel bortvalg i fjor, mens dette er korrigert ned til et veldig lavt nivå i år. Det er trolig dette som driver nedgangen. Uansett vil det være rart å utrope en endring på 0,2 prosentpoeng som en seier.

Frølich påstår videre at andelen som stryker på grunn av fravær, synker. Ordboken har dekkende ord for dette: Løgn, forbannet løgn, og grov misforståelse av statistikk. Omtrent like mange som i fjor får ikke vurdering (IV) i ett eller flere fag i år, men klart flere enn i fjor får IV i mer enn ett fag. Altså er veien fra «jeg strøk i matte» til superdropout blitt betraktelig kortere. Det bekrefter at fraværsgrensen er en frafallsfelle.

Elevorganisasjonen advarte i fjor mot at fraværsgrensen ville skyve elever lenger ut av skolen. Hele poenget med fraværsgrensen er jo å straffe elever med automatisk stryk om de er for mye borte, uavhengig av om lærer eller rektor vil noe annet. Nå har vi fått resultatet.

Regjeringen har oppnådd målet om lavere fravær på papiret, og det ser unektelig pent ut. De som betaler prisen for dette, er elevene som faller bakpå. De får en lengre, tyngre, og dyrere vei tilbake til skolebenken, eller så må de droppe ut.

Frølich bør holde seg for god til å skape et bilde av en skole som før i fjor høst aldri stilte ett eneste krav, hvor elever kom og gikk som de ville uten å møte noen form for system, struktur og forventning før man fikk vitnemålet sitt. Han kan heller lese opplæringsloven, eller bare bevege seg ut av sin blå valgkampballong. Elever har alltid møtt klare forventninger, folk har alltid blitt strøket på grunn av fravær, og det har aldri vært noen form for fraværsepidemi i videregående skole, uansett hva Frølich har tenkt og følt.

Frølich bruker krefter på å skremme to dager ekstra oppmøte ut av elever det ikke er noen fare med, heller enn å følge opp de som virkelig trenger det. Som skremsel og pisk er fraværsgrensen helt utmerket. Som tiltak for oppfølging og gjennomføring er den destruktiv.

Alt dette visste Frølich før han i det hele tatt skrev innlegget sitt, ja, før han i det hele tatt stemte for fraværsgrensen. Nå som konsekvensene blir klare, er det tydelig at Frølich ikke stiller krav fordi han bryr seg, men fordi fraværsprosenten tydeligvis er viktigere enn eleven.

Frølich viser manglende forståelse av både eleven og fraværsgrensen. Jeg gir ham karakter 1. Selv 100 prosent oppmøte kan ikke redde ham.

PS: Basert på en NRK-sak fra i fjor har medianpolitikeren på Stortinget 19 prosent fravær. Det er på høy tid å stille krav til Frølich, slik man gjør til elever. Ja, det er litt strengt å kreve oppmøte fra stortingsrepresentantene. Akkurat som det er strengt at arbeidsgivere krever at man møter på jobb om morgenen. Det er også noe av det beste vi kan gjøre for representantene, fordi de lærer mer og kan forberede seg på realitetene i arbeidslivet. Det er tross alt skattebetalerne som lønner Frølich. Hva med å miste stemmeretten og stortingslønnen ved ti prosent? Ved stortingspresidentens skjønn kan fravær av særlige årsaker inntil 15 prosent innvilges. God regel.

• Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!