Er norske spel dårlig teater?

Spelmiljøet og landets spel er langt mer uensartet, skapende, «up-to-date» og potent, enn hva kultureliten og sentrale mediekanaler har evnet å forstå, skriver Oddvar Isene på vegne av styret for Norske Historiske Spel.

«MOSTRASPELET»: I 2016 var det urpremiere på Svein Tindbergs «I slik ei natt» i Moster Amfi. Gyril fra Moster ble spilt av Vilde Stokke. Nå kan Bømlo Teater alternere mellom Johannes Hegglands stykke «Kristkongane på Moster», og «I slik ei natt» som «Mostraspelet».
  • Oddvar Isene
    Oddvar Isene
    Sekretær i styret for Norske Historiske Spel
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Styret for Norske Historiske Spel (NHS) har i sommer registrert en ny debatt om kvaliteten på norske spel. Bakgrunnen er forhåndsomtalen i NRK og noen aviser, om en ny bok skrevet av teaterviter Julie Rongved Amundsen.

Hva er egentlig budskapet til Amundsen? Vi skulle gjerne lest boken som hun skriver på, før vi går ut med kommentarer på hennes erfaringer, vurderinger og konklusjoner. En ensidig forhåndsomtale i media blir altfor tabloid å forholde seg til i en seriøs debatt.

Men siden debatten alt er i gang før boken er ute i markedet, vil styret for NHS i denne omgang bare peke på noen realiteter, som også er viktige å kjenne til. NRK viser til at det er rundt 100 aktive spel i Norge. Dette tallet ligger nærmer 150, når en regner med alle spel som har et etablert produksjonsapparat. Det betyr at noen spel har oppsetninger bare annethvert eller tredje hvert år, noen bare hvert fjerde år. Under 50 spel har økonomi og ressurser nok til årvisse oppsetninger. De siste årene har spelaktiviteten økt noe, og både i 2016 og 2017 har det vært ca. 70 oppsetninger.

Les også

Spel for galleriet

Ifølge oppslaget i NRK er norske spel gjennomgående dårlig teater. Det blir helt feil å sammenligne spel med institusjonsteater, nasjonalt og regionalt. Spelmiljøet er en helt annen kultur, som tar utgangspunkt i det lokale, der organisering og produksjon skjer på lokalt initiativ og med lokal massemønstring og finansiering, med frivillig innsats og dugnad.

Vi er klar over at mange spel ikke kan holde de «kvalitetsmål» som Amundsen legger til grunn, ved å sammenligne med et profesjonelt teater – men vi må spørre; hvorfor må all scenekunst inn i denne rammen? Et spel tar utgangspunkt i en lokal historie eller fortelling, og kan bare spilles på dette stedet. De fleste spilles ute, og har naturen, kulturlandskapet og gjerne et eldre bygningsmiljø som scenebilde. Det er også viktig å ta med at mange historiske spel tar opp tema og tidsbilde som har hatt, og gjerne fortsatt har, et nasjonalt perspektiv, selv om utgangspunktet er svært lokalt. Stiklestadspelet er et av mange eksempel på dette.

SPEL I BERGEN: I 2014 spilte Arild Vestre Kaptein Knurr i stykket «Kaptein Knurr og Mareminemysteriet».

Spelprodusenter er ingen ensartet gruppe, spennvidden er stor, fra amatørteater til museum og kommunale kulturetater. Men de fleste er gjerne frivillige lokale lag/organisasjoner som er etablert for å sette opp et spel. Det sier seg selv at det rent teaterfaglige, slik Amundsen definerer det, i mange tilfeller kunne vært bedre.

Vi kjenner ikke til hvilke 12 spel hun har sett. Men uansett er dette for få til å dømme hele spelmiljøet «nord og ned», slik det blir fremstilt i media.

Den teaterfaglige kvaliteten har uten tvil bedret seg gjennom de siste årene. Mange spel leier nå inn profesjonelle regissører, som kommer fra institusjonsteatre, og har dette som sitt yrke. Det fleste oppsetninger har profesjonelle skuespillere i hovedrollene, ofte svært profilerte skuespillere. Bak mange spel står også dyktige dramaturger (forfattere), som har sin profesjon i å skrive for teater.

Den kreativitet og kompetanse som skapes i dette samarbeidet mellom profesjonelle og amatører rundt i Norge, er en uvurderlig kulturell kapital for landet. Det er en stor læringsarena og samler både ung og gammel i et skapende sosialt fellesskap.

Og publikum er ikke fraværende, som de noen ganger er i de etablerte teatersalene. Et forsiktig anslag er at rundt 250.000 personer ser et eller annet spel hvert år. Bare ca. tre millioner kroner (tippemidler) fordeles hvert år til spelmiljøet. Dette utgjør rundt regnet 12 kr pr. billett. Resten blir finansiert av sponsorer og omfattende dugnadsinnsats, og eventuelt med noen kommunale kulturkroner. Ingenting kommer fra statlige kulturbudsjetter, slik de gjør til institusjonsteatrene. Akkurat det er litt av et tankekors – om det betyr noe for kvaliteten, det kan bare bli synsing – men ofte tenker vi; «Hva kunne vi fått til om vi hadde hatt samme vilkår som idretten – og fotballen, i dette landet.»

Vi spiller nok ikke på samme banehalvdel som de store institusjonsteatrene og byscenene, slik Amundsen og andre i kultureliten tilsynelatende tror. Men vi (NHS) jobber m.a. for et mer utstrakt faglig samarbeid med regionteatrene rundt i landsdelene – og her opplever vi så langt noen positive resultater. Spelmiljøet og landets spel er langt mer uensartet, skapende, «up-to-date» og potent, enn hva kultureliten og sentrale mediekanaler har evnet å forstå. Og det er en voksende kultursjanger som støttes av folket, særlig i distriktene. Vi skulle gjerne sett en mer nyansert debatt.

Publisert:

Les mer om dette temaet