Du husker det sikkert, fra du var liten. Forskrekkelsen. Det uhyggelige.

Når du løftet opp en sten, og det skjulte ble synlig. Skumle tusenben og merkverdige flaskedyr som søkte tilflukt. Og en forvirret meitemark. Det grøsset i deg!

Karl Ove Knausgård er en strålende forfatter. Og han har skapt grobunn for utbredt frykt for synliggjøring. For at noen letter på sløret. Og aller minst at kunstnere gjør det.

I 2014 ble «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt» gjennomført. Her sa seks prosent av billedkunstnerne at de hadde fått «brev eller epost med truende innhold» relatert til kunstneriske arbeid.

Øyvind Johnsen
Privat

Seks av hundre er kanskje ikke urovekkende mange. Men det er et varsku om at ikke alt er rosenrødt. Regner vi med drøyt 1800 medlemmer i Norske Billedkunstnere da undersøkelsen ble gjort, sitter vi igjen med godt over ett hundre kunstnere som er blitt truet.

Mange kunstnere jobber med svært personlige prosjekter, og til tider med utgangspunkt i egne opplevelser der mennesker i nær familie kan stå sentralt. Og selv om ikke navn på bestemte mennesker brukes, kan det være vanskelig å få tillit til det en skal i gang med. Ikke minst etter Knausgårds «Min kamp». Og pekefingeren, eller kanskje snarere knyttneven og ordene «ingen sten skal snus!» er noe en kan bli møtt med.

At forfattere tidvis kommer i hardt vær, er ikke noe nytt. Virkelighetslitteratur er et velkjent begrep. Knausgård er nevnt. Og vi har Tomas Espedal, Vigdis Hjorth og Geir Gulliksen. Fortjent bejublet, hele bunten, men også omstridt.

At billedkunstnere havner i kryssild, er sjeldnere fremme i media, så sant det ikke dreier seg om religiøse tabuer og betente politiske og samfunnsmessige emner. Men konflikter oppstår også her. Kanskje særlig hvis en jobber med video. Og tar for seg det helt nære, knyttet til familie og venner.

Videomediet er enormt fleksibelt. Som kunstner henter du materiale fra både det bevisste og underbevisste. Og du sitter dessuten gjerne med et omfangsrikt råmateriale i form av så vel brev og fotografier som lyd-, film- og videoopptak. Som kan bli brukt men som ikke nødvendigvis blir det.

I motsetning til fiksjonsfilm, der det i startfasen gjerne foreligger manus, storyboard eller synopsis, kan et videoprosjektet på dette stadiet være flytende og vanskelig å beskrive. Ofte har en bare ett enkelt utgangspunkt, og en vet lite eller ingenting om hva en vil ende opp med. Og liksom i en skriveprosess har en mulighet for å redigere fritt, flytte om på sekvenser og føye til og trekke fra, helt til sluttstrek settes.

Dersom familie eller andre som står deg nært vet at du vil bruke elementer fra ditt eget liv og kanskje også deres, vil de kunne ha vansker med å stole på at du vil behandle dette på en etisk forsvarlig måte. Og de vil kunne kreve fullt innsyn allerede fra dag nummer én.

Å blottlegge et kunstnerisk prosjekt før du omtrent har kommet i gang med det, og å bli bedt om å skissere innhold og beskrive fysisk råmateriale for i neste omgang å risikere å bli kontrollert og kanskje endatil sensurert, er svært problematisk. Og det kan ende opp med at mennesker du sto nær, vender deg ryggen for alltid.

Og så er det også slik at det alvorlige gjerne er mer tiltrekkende enn det muntre, når du jobber med kunst. Du vil inn i mørket. Finne sammenhenger. Se det skjulte. Ane helheter. Og du vil uvegerlig iblant måtte lette på noen stener. For å slippe dagslys til. Og du løper en risiko ved å blottlegge ditt eget liv. Fordi ditt liv er så sammenvevd med de andres.

Slik er det. Og alltid må du stille spørsmålene: Hva vil du formidle? Hva ønsker du egentlig å fortelle. Hvor går grensene? Hva tjener hensikten?

Og, på motsatt kant: Hva bør vi finne oss i? Hva bør vi egentlig kunne tåle?

Kunstnerisk ytringsfrihet kontra vern av enkeltmennesker er definitivt en flytende materie der det gis få entydige svar. Seriøs debatt og refleksjon er derfor ekstra viktig.