Jeg er stor, men likevel usynlig

Jeg trenger ikke treningsforbud eller tilsyn under måltider. Jeg trenger å bli sett.

Publisert Publisert

VEKT: Artikkelforfatteren skriver om spiseproblemer og vekt. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX

Debattinnlegg

  • Christine Svendsen
    Bergen
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Det har i det siste vært mye snakk om anorektikerer som ikke får hjelpen de ønsker og trenger. De fleste med spiseforstyrrelser er normal— eller overvektige. «Usynlig» syke.

Ja, det kan være vanskelig for en anorektiker å få rett hjelp. Men det er nok enda flere normal- eller overvektige som sitter i de mange hjem og ønsker å bli sett. Ønsker hjelp. For det kan føles like fælt å overspise som å «underspise».

Christine Svendsen

Da jeg tok kontakt med et sykehus med avdelinger for spiseforstyrrelser for en tid tilbake, spurte jeg litt om de to ulike avdelingene. Hovedforskjellen var at på den ene avdelingen hadde de fast vektoppgangskrav, mens de på den andre hadde mer individuelle vektoppgangskrav.Hjertet sang ned i magen, fordi det var så selvsagt at de som søkte der måtte opp i vekt. Må jeg ned i vekt for å bli sett?

Lege:

Les også

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 18 år

Anoreksi er den minst vanlige spiseforstyrrelsen. Når man snakker om at mange har anoreksi, er de bare er en liten del av dem som har spiseforstyrrelser. Tenk så mange det finnes der ute som sliter med maten på andre måter.

Etter syv år med (ulike) spiseforstyrrelser, er det en spiseforstyrret tankegang jeg har — selv om jeg nå er overvektig. Nei, mat er ikke bensin. Mat er straff eller kanskje belønning, men med dårlig samvittighet. Det er gift (for tankene), det har makten over meg - og jeg klarer ikke spise uten at tanker om kalorier, vekt, fett på magen, lårene og rumpen er der. Tanker om oppkast, trening, burde og burde ikke.

Men jeg er ikke tynn, så da er det kanskje ikke så farlig?

Spiseforstyrrelser er ofte uttrykk for et følelsesmessig problem:

Les også

Med mat som dop

I avisen skriver de om de tynne. De som kan dø av organsvikt eller annet. Hva med oss andre, vi som er majoriteten av de spiseforstyrrede? Vi som ikke blir oppdaget fordi vi ser så, vel, vi ser ikke syke ut.

Ingen oppdager at vi sniker oss ut på do og kaster opp etter måltidene. Eller at vi er på gråten etter middag fordi vi har så dårlig samvittighet fordi vi forsynte oss mer enn vi burde. At vi ikke fikk med oss hva som skjedde på kinofilmen fordi vi konsentrerte oss om å telle kalorier i smågodtet.

«Hadde jeg bare vært sterk nok, hadde jeg ikke kjøpt dette smågodtet.»

Psykolog:

Les også

Slik kurerer vi spiseforstyrrelser

Tvangen og trangen er så stor at det er umulig å la vær å spise det. Så blir vi (i hvert fall jeg) trist og nervøs. Jeg opplever et enormt selvhat, får dårlig samvittighet og angst fordi jeg ikke får kastet opp etterpå. Og siden jeg er så langt nede, trenger jeg mat å trøste meg med. Og så er det en evig runddans, og gjerne timevis med spis og spy.

«God matlyst», sier du etter middag, og smiler. Jeg smiler tilbake, men ser ned i bordet.

Man kan faktisk dø av spiseforstyrrelser selv om man ikke er undervektig. Oppkast er for eksempel belastende for kroppen, og det kan føre til forstyrrelser og tilstander i kroppen som kan være farlige.

Men jeg ser «normal» ut. Ingen gjetter at jeg bruker så mye tid som jeg faktisk gjør på å bekymre meg for matrelaterte temaer. Ingen ser at når vi spiser middag sammen, er det så vanskelig for meg å ikke overspise — at jeg er utslitt etter måltidet. Jeg prøver å forsyne meg likt som deg, spise i ditt tempo, og hele tiden smile og tøyse, så ingen skal mistenke at jeg sliter.

Marte Bergtun:

Les også

Etter kreft og ulykker tek spiseforstyrringar flest unge liv i Noreg.

«Alle som har en spiseforstyrrelse , ønsker å ha anoreksi,» sa behandleren min en gang. Det tror jeg stemmer for mange. Vi vil jo bli tynne, og hvem er vel tynnere enn en anorektiker? Tynn er for en spiseforstyrret ofte synonymt med vellykket. Men man blir aldri tynn nok, og når aldri dette målet.

Men handler det også om å bli sett? Det kan være flaut å spørre om hjelp for en spiseforstyrret dersom man ikke er undervektig. «De tror sikkert ikke på at jeg sliter, siden jeg er så stor.»

Jeg trenger ikke sonde . Jeg trenger ikke tvangsvedtak for å gå opp til en sunn vekt. Jeg trenger ikke treningsforbud eller tilsyn under måltider. Men jeg trenger å bli sett, å få hjelp. For selv om jeg er stor, er ikke spiseforstyrrelsen en liten bagatell. Selv om det kanskje er farligere å være undervektig enn litt overvektig, er det like vanskelig å hele tiden ha suget etter å stappe i seg mat, enten det er for å dempe følelser eller roe angsten, som det er å unngå mat av samme grunner (det er i hvert fall min erfaring).

Det er bare ulike mestringsstrategier for å takle de samme tingene. Men til tross for at jeg er stor, er jeg usynlig.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Da viruset kom til Norge, tok Ingeborg (47) grep. Personer med fedme rammes hardere av korona, viser ny forskning.

Hun slet med overvekt og dårlige matvaner, men syv måneder senere er livet til Ingeborg Stensby (47) forandret.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Dette må du vite om busstreiken

  2. «Vanligvis er dette oppførsel jeg ville irritert meg over, men nå er det nesten rørende»

  3. Solen titter frem: – Kan bli opp mot 20 grader

  4. 139 nye koronatilfeller siste døgn

  5. Da Monicas tante døde av covid-19, skjønte hun at det var alvor. – Vi har nesten ikke hatt noen inne hos oss siden mars

  6. Gulen: Fant person i sjøen etter tre timers leting

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg