Kjenner du barnet ditt?

Jeg synes vi har fredelige og omsorgsfulle gutter. Men hvordan er de når ikke vi er der? Ser noen andre sider jeg ikke ser?

MAMMASENSUR: Barna endrer seg i ulike situasjoner, og særlig når ikke mamma- og pappasensuren er der, skriver Kristine Storli Henningsen. Innlegget ble først publisert på bloggen Antisupermamma. FOTO: Privat

Debattinnlegg

Kristine Storli Henningsen
blogger på antisupermamma.no

Vi lever i en tid der vi hyller ungene våre. Hver gang det kommer et nytt avkom til verden er det ikke et vanlig barn, men en prins eller prinsesse. Klarer han å vrikke på seg etter litt musikk har vi fostret en spire til en ny Michael Jackson. Klarer hun å trøste en venninne i barnehagen er hun «uvanlig empatisk til å være bare fire år».

På facebook-gratulasjonene til barna slåss superlativene om plassen (gratulerer med dagen til vakre, empatiske, snille, smarte, livlige, morsomme, kloke, kreative … ). Ungene skal ha individuelle navn, helst noe som ingen andre har, og dyrkes som de unike og fantastiske, små menneskene de er.

Dette kommer etter en lang periode der unger skulle sees og ikke høres, og der unger ikke ble tatt på alvor («viljen din er i lommen min, lille Per»). Men som alltid er det slik at det finnes en gylden middelvei. Selv om du ser barnet ditt som den nye Messias, er det ikke sikkert resten av verden er enig.

Ditt barn er et menneske av kjøtt og blod med sterke og svake sider. Og i ulike situasjoner, under påvirkning fra forskjellige mennesker, kan dette mennesket ta gode og dårlige valg, foreta seg gode og mindre gode handlinger. Vi er født med noen egenskaper, men vi formes også av omverdenen og endrer oss i ulike miljøer og med forskjellige mennesker.

Tidligere mobbeoffer:

Les også

Lærerne likte mobberne bedre enn meg

Det er mye fokus på mobbing i mediene. Og jeg tror mange foreldre bekymrer seg for at deres barn skal bli et av ofrene. De leser om mobbeofre som forteller om hvordan livene deres ble ødelagt for alltid, om psykologer som sammenligner mobbetraumermed krigsskader, og legger sine beskyttende vinger rundt barna.

Ryggmargsrefleksen er: Ingen skal røre mitt barn! Vi ser for oss poden som står alene i skolegården, snuppa vår som ikke blir invitert i jentebursdagen. Det må ikke skje! Vi følger med som hauker på alt som skjer rundt barnet vårt. Har han vondt i magen før han skal på skolen? Kommer de i bursdagen hennes?

Da barna våre startet på skolen her i Malaga, sa rektor at dette skulle være en mobbefri skole. Alle smilte og applauderte. Så la han til (fritt sitert): «For å forebygge mobbing må vi se våre egne barn på godt og vondt. De kan være noen engler hjemme. Men det er ikke sikkert de oppfører seg sånn når du ikke er til stede.»

Hvordan er de når ikke vi er der? Ser noen andre sider jeg ikke ser?

Sto ikke jeg der og tenkte, sammen andre mammaer og pappaer, at dette ikke gjelder mine unger? Jeg synes vi har fredelige og omsorgsfulle gutter. Men hvordan er de når ikke vi er der? Ser noen andre sider jeg ikke ser?

I terapien snakker vi om blinde flekker – det vi ikke ønsker eller evner å se hos oss selv. Disse flekkene tenker jeg kan være store som lerret i forhold til våre barn. Det kan hjelpe å være bevisst denne blindheten. Faktum om at barna endrer seg i ulike situasjoner, og særlig når ikke mamma— og pappasensuren er der.

I ukens Debattert-podkast snakker kommentator Mathias Fischer, debattleder Liv Skotheim og Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes blant annet om unge jenters kritikk av Aftenpostens slankesaker. Du kan høre sendingen her eller viaiTunes.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg