Det er ikke greit hvis det alltid er kvinnene som må gi seg

Jeg tilbød ham mitt etternavn, men det takket han høflig nei til.

Publisert Publisert

MOT STRØMMEN: Det er vi som går mot strømmen som må svare på hvordan vi har tenkt at de stakkars barna våre skal klare seg når de får navn fra både mor og far, og attpåtil kanskje skal gifte seg en gang i fremtiden, skriver Julie Andersland. Foto: Elias Dahlen

Debattinnlegg

  • Julie Andersland
    Byråd for klima, kultur og næring (V)
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Da min mann fridde til meg for over 11 år siden, svarte jeg ja, men med ett forbehold: Det var ikke aktuelt for meg å ta hans etternavn. Han bare smilte og sa at det hadde han heller ikke regnet med. Senere tilbød jeg ham mitt etternavn, men det takket han høflig nei til. På samme måte som jeg, har han en sterk tilknytning til navnet sitt og ønsket å beholde sitt slektsnavn som etternavn. Vi er fortsatt lykkelig gift.

Les også:

20150721_144535.jpg

En ny undersøkelse viser at 80 prosent av kvinner som gifter seg i dag velger å ta mannens slektsnavn, enten i tillegg til eller istedenfor sitt eget. Dette er flere enn på 80-tallet. For meg er det egentlig helt likegyldig hva andre mennesker ønsker å hete – og det er fullt forståelig at man som ektepar ønsker å ha det samme etternavnet. Det jeg likevel stusser over er hvorfor det alltid er kvinnene som skifter navn? Hvorfor kan ikke mennene bytte? Asbjørn Kristoffersen skriver i en kommentar 21. juli at menn ikke kan gi opp etternavnet sitt fordi de da risikerer å bli kalt en dott. Når kvinner gir opp etternavnet sitt, derimot, er det ikke bare greit — det er nesten forventet. Det er heller vi andre, som går mot strømmen, som må svare på hvordan vi har tenkt at de stakkars barna våre skal klare seg når de får navn fra både mor og far og attpåtil kanskje skal gifte seg en gang i fremtiden. Og tenker vi i det hele tatt på familiens ve og vel når vi har flere etternavn på postkassen?

Det handler ikke om å miste sin selvstendighet, sier kvinnene som er blitt intervjuet av Aftenposten, om hvorfor de bytter etternavn. Nei, det handler selvsagt og heldigvis ikke om det. Norske kvinner er mer selvstendige enn noensinne. Det handler sannsynligvis om tradisjoner, men faktisk også om likestilling. For hvis det er slik som Kristoffersen skriver, så er dette et område der menn ikke kan ta de samme valgene som kvinner uten å bli sett ned på. Da er vi pr. definisjon ikke helt likestilte.

Det handler sannsynligvis om tradisjoner, men faktisk også om likestilling.

Navnebytte er på ingen måte verdt en stor likestillingskamp. Noen kaller dette en fillesak. Det hadde sannsynligvis aldri blitt en stor debatt om det ikke var agurktid. Men for mange av oss er navnet vårt like fullt viktig. Det er en del av identiteten vår. Og hvis det nå er slik at mennene ikke vil - eller tør - å gi opp identiteten sin når de gifter seg, slik at det er kvinnene som må til pers og gi opp sitt slektsnavn for at det skal bli felles etternavn, så er ikke det et sunnhetstegn for likestillingen. Det er ikke greit hvis det alltid er kvinnene som må gi seg i kampen på kammerset.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Toåring falt i elv i Geiranger: – Det ser ikke bra ut

  2. Plutselig møtte Baste en oter på bytur

  3. Forren fikk ikke trene med Molde. Da snek han seg inn på stadion.

  4. Lange køer etter at ferge fikk problemer

  5. Her får du Bergens beste rullekebab

  6. Kjære student: Velkomen til Bergen. Her skal du bu dyrt. Og dårleg.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg