Det er ikke greit hvis det alltid er kvinnene som må gi seg

Jeg tilbød ham mitt etternavn, men det takket han høflig nei til.

MOT STRØMMEN: Det er vi som går mot strømmen som må svare på hvordan vi har tenkt at de stakkars barna våre skal klare seg når de får navn fra både mor og far, og attpåtil kanskje skal gifte seg en gang i fremtiden, skriver Julie Andersland. Foto: Elias Dahlen

  • Julie Andersland
    Julie Andersland
    Byråd for klima, kultur og næring (V)
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Da min mann fridde til meg for over 11 år siden, svarte jeg ja, men med ett forbehold: Det var ikke aktuelt for meg å ta hans etternavn. Han bare smilte og sa at det hadde han heller ikke regnet med. Senere tilbød jeg ham mitt etternavn, men det takket han høflig nei til. På samme måte som jeg, har han en sterk tilknytning til navnet sitt og ønsket å beholde sitt slektsnavn som etternavn. Vi er fortsatt lykkelig gift.

Les også:

20150721_144535.jpg

En ny undersøkelse viser at 80 prosent av kvinner som gifter seg i dag velger å ta mannens slektsnavn, enten i tillegg til eller istedenfor sitt eget. Dette er flere enn på 80-tallet. For meg er det egentlig helt likegyldig hva andre mennesker ønsker å hete – og det er fullt forståelig at man som ektepar ønsker å ha det samme etternavnet. Det jeg likevel stusser over er hvorfor det alltid er kvinnene som skifter navn? Hvorfor kan ikke mennene bytte? Asbjørn Kristoffersen skriver i en kommentar 21. juli at menn ikke kan gi opp etternavnet sitt fordi de da risikerer å bli kalt en dott. Når kvinner gir opp etternavnet sitt, derimot, er det ikke bare greit — det er nesten forventet. Det er heller vi andre, som går mot strømmen, som må svare på hvordan vi har tenkt at de stakkars barna våre skal klare seg når de får navn fra både mor og far og attpåtil kanskje skal gifte seg en gang i fremtiden. Og tenker vi i det hele tatt på familiens ve og vel når vi har flere etternavn på postkassen?

Det handler ikke om å miste sin selvstendighet, sier kvinnene som er blitt intervjuet av Aftenposten, om hvorfor de bytter etternavn. Nei, det handler selvsagt og heldigvis ikke om det. Norske kvinner er mer selvstendige enn noensinne. Det handler sannsynligvis om tradisjoner, men faktisk også om likestilling. For hvis det er slik som Kristoffersen skriver, så er dette et område der menn ikke kan ta de samme valgene som kvinner uten å bli sett ned på. Da er vi pr. definisjon ikke helt likestilte.

Det handler sannsynligvis om tradisjoner, men faktisk også om likestilling.

Navnebytte er på ingen måte verdt en stor likestillingskamp. Noen kaller dette en fillesak. Det hadde sannsynligvis aldri blitt en stor debatt om det ikke var agurktid. Men for mange av oss er navnet vårt like fullt viktig. Det er en del av identiteten vår. Og hvis det nå er slik at mennene ikke vil - eller tør - å gi opp identiteten sin når de gifter seg, slik at det er kvinnene som må til pers og gi opp sitt slektsnavn for at det skal bli felles etternavn, så er ikke det et sunnhetstegn for likestillingen. Det er ikke greit hvis det alltid er kvinnene som må gi seg i kampen på kammerset.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Familien har fått nok: – Vi flytter ene og alene på grunn av skoleveien

En far knuger hånden til datteren idet de krysser veien. En håndfull eldre barn sykler forbi i rasende fart.

Mest lest akkurat nå

  1. Helikopter har styrtet i Telemark

  2. Mann målt til 130 km/t i E39-tunnel

  3. Her er Lauritz på jobb­intervju. Han må bevise at han tåler blod­slitet på museet.

  4. Hege gikk ned elleve kilo med sukker­kutt. Her er fire ting du kanskje ikke visste om sukker.

  5. Mann til sjukehus etter ulykke i Nordfjord

  6. To stikker seg frem, én skuffer stort