- Helt feil

— Vi som arbeider med alvorlige spiseforstyrrelser, vet at her er det lite å romantisere.

  • Psykiater
  • Finn Skårderud

- HELT FEIL: Finn Skårderud svarer på kritikken fra Hilde Sandvik. NTB scanpix (Arkiv)

Det er nødvendig at jeg gir et tilsvar. Hilde Sandvik skriver godt, forførende godt kunne man mene. Og hun skriver ut fra en personlig historie med en spiseforstyrrelse. Men det betyr ikke at hun leser meg spesielt godt, i dette tilfellet mine motiver for å arbeide med spiseforstyrrelser. Les også: I år er det tretti år sidan den sommaren eg bestemte meg for å slutte å ete.

Hun leser verden på sin måte, jeg på min. Ingen av oss kan tro at personlige erfaringer gir oss tilgang til universelle sannheter eller full innsikt i andres sinn. Fra mitt ståsted er det umulig å lese hennes tekst som annet enn en grov mistenkeliggjøring, et forsøk på karakterdrap, en villet skade.

Jeg må lese teksten som om hun mener at jeg bedriver en slags romantisering og idyllisering av alvorlige psykiske lidelser. Det kan jeg ikke ha på meg. Det er en grov usannhet.

Vi som arbeide r med alvorlige spiseforstyrrelser, vet at her er det lite å romantisere. Anorexia nervosa er psykiatriens mest dødelige lidelse. I alvorlige spiseforstyrrelser, som i tillegg omfatter bulimi og overspisingslidelser, blir liv ødelagt, fremtidsdrømmer går i stykker, hverdager blir gjort ufrie og fattige med tvang, fobier, ritualer og ensomhet, kropper får ureparerbare skader, og familier blir hardt rammet.

Og behandlingsresultatene er strengt tatt ikke så gode. Det er viktig å spre håp og optimisme, men bedring kan ta mange år, og bare om lag halvparten blir såkalt friske. Det er således en etisk og praktisk nødvendighet å forsøke å bidra til bedre forståelser, beskrivelser og behandling. Ikke bare personene selv, familie og nære, men også mange helsearbeidere kjenner en avmakt overfor slike tilstander.

Årsakene er komplekse , men spiseforstyrrelser kommuniserer også med samtidskulturen, kanskje mer enn mange andre lidelsesformer. Kulturhistoriske perspektiver på selvsult, overspising og renselse er således også relevante.

Å interessere seg for matens, kroppens og sinnets kulturhistorie betyr ikke at man synes det er kult. Jeg vet sånn noenlunde hva jeg faglig har syslet med de siste tretti årene, og det har ikke vært et snev av romantisering av slike lidelser. Tvert imot. En interesse for estetikkens plass i lidelser hvor estetiske idealer ofte er fremtredende, betyr slett ikke at man selv estetiserer lidelsene. Selvsagt ikke.

Svært mange med spiseforstyrrelser beskriver dårlige møter med helsevesenet. Det bør da ikke være suspekt at vi i våre kliniske virksomheter i Oslo forsøker å skape et tilbud, etter evne, bygd på mye erfaring og kunnskap, interesse for den enkelte og dennes familie, og ikke minst respekt og vennlighet.

Vi har i Villa Sult dristet oss til kjerneverdien ”høy kompetanse og lave terskler”. I tillegg har vi vært heldige å få gode lokaler. Stedet og omgivelsene har også betydning, kanskje særlig i de første møtene, og vi er glade for at vårt sted erfares annerledes enn en sykehuskorridor.

Jeg oppfatter kulturredaktørens insinuasjoner om meg som grovt feilaktige, og selvsagt sårende. Jeg kan ikke fortsette en debatt på slike premisser. Jeg får satse på det jeg har tro på i jobben: åpen dialog.

Jeg håper og satser på at Hilde Sandvik tar imot invitasjonen fra meg om å komme til vårt institutt i Oslo, og er villig til en mindre fordomsfull utveksling om faglig tenkning, praksis og prosjekter.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg