Åh. Så du «regifter»…?

DEBATT: Vi har en kollektiv angst for at gaven vi gir ikke skal være like mye verdt som gaven vi mottar.

Debattinnlegg

Mange av oss prøver å redde kloden innimellom slagene. Vi jobber med noe vi synes er viktig, vi sorterer ut plastavfall, vi lar bilen stå når det er giftlokk i byen, vi leverer klær til Fretex, og vi spiser litt mindre kjøtt. I alle fall innimellom.

Men så kollapser hele systemet i desember. Da må vi ut i kanossagang langs utstillingsvinduene på Lagunen og krangle med kjæresten mens vi er hangry på Horisont.

Ikke bare er juleshopping er prøvelse på stemningen i de fleste familier. Det er i tillegg svett, hektisk og dyrt, og vi sitter ikke akkurat igjen med en følelse av at vi har reddet kloden. Vi kan gi opplevelser med lavt klimaavtrykk. Eller ull. For det er jo aldri feil å gi noe i ull? Eller? Men så viser det seg altså at ullen har reist med fly fra New Zealand...

I år melder Virke at vi skal juleshoppe for 58,5 milliarder kroner. I overkant av 11.000 kroner per person, hvorav litt over halvparten er til gaver. Butikkene er kjempenervøse etter den varme sommeren. Da lå vi lettkledde på svaberg og hadde så altfor få behov. Det gikk dårlig med varehandelen i sommer. Så nå må vi se å shoppe inn underskuddet, klode eller ikke klode.

Ikke at vi har behov for så mye. Vi bruker omtrent like lang tid på å komme på hva vi ønsker oss, som tiden vi bruker på å finne ut hva vi skal gi. De fleste av oss trenger absolutt ingenting (med unntak av de som faktisk trenger noe på ordentlig).

Men vi vil jo gi gaver til hverandre. Vi liker å gi. Og vi liker å få. Gaveritualet vil vi ha. I sin enkleste form binder det oss sammen, det handler om raushet og takknemlighet.

Løsningen er å rett og slett løfte regifting opp av grøften - at vi gir gaver vi allerede eier. Da forbruker vi ingenting, men beholder likevel gaveritualet.

Du blir ikke svett av å finne gaver i egen bokhylle. Du blir ikke hangry - maten er på kjøkkenet. Tiden det tar, er ikke målbar. Det koster deg ingen penger. Du bidrar ikke til forurensende produksjon av nye produkter. Du bruker det som allerede finnes. Det er det absolutt beste for miljøet. Det som er investert av energi, penger og utslipp i dine produkter, hører fortiden til.

Og viktig: Den som mottar en gave du har vært glad i, blir mest sannsynlig veldig glad for at du vil gi den videre nettopp til ham/henne. Og shoppingsentret er så kortreist at du nesten slipper reise deg. Bokhyllen i stuen, barnerommet, boden, gjesterommet, gangen - det er dine nye kjøpesentre!

Er det ikke genialt! Så hva er det vi ikke elsker med dette?

Vi er redde for å fremstå gjerrige. Kanskje regifter du bare for å unngå å bruke penger, din gnier. Da er det bedre å gi en nyinnkjøpt gave for mye enn for lite. Alle skal få! Vi Googler «julegavetips 2018», og om gaven ikke er kreativ nok, så kan vi i det minste kompensere med at den er dyr. Og at den ny. Helst med så mye emballasje at den i tillegg vinner i volum.

Resultatet er at vi får gaver vi ikke vil ha. Noe kan vi bytte, men det meste må vi nok bare lagre til det går over.

Vi har også en kollektiv angst for at gaven vi gir, ikke er like mye verdt som gaven vi mottar. Og at noen andre, kall det verdipolitiet, skal oppdage dette. Verdipolitiet er en usynlig sosial kontrollfunksjon som deler ut dårlig samvittighet og skam til den som gir den billigste og dårligste gaven. Det er uvisst hvor belest verdipolitiet er om fortreffelighetene til regifting.

Ingen vil heller komme i gavegjeld, den dårlige følelsen av å ha fått noe finere enn du har gitt. Og vite at du må vente helt til neste jul med å gjøre det godt igjen.

Innerst inne kjenner vi også at pris trumfer omtanke. Fem minutters rask, men dyr, shopping vinner over den langsomme omtanken i regifting. Hadde det eksistert en kalkulator som kunne regnet om verdien av kvalitet og omtanke til penger, så kunne regiften konkurrert med prisen på nye varer. Men det finnes ikke.

Vi kjenner avmakt i møte med den utvidete familien. Orker du virkelig å regifte og risikere at resten av juleselskapet ikke forstår hvor lurt og fint det er?

Vi blir motløse ved tanken på å forklare og få anerkjent ideen om regifting til alle i juleselskapet. Vi kan ikke endre bare én person av gangen. Hele selskapet må akseptere ideen om regifting. Dette er en sosial kulturendring som krever innsats.

Det er altså nok av tabuer og kulturhindre som står i veien for å regifte. Men om vi skal endre kulturen - hvordan gjør vi det?

• Fortell folk du kjenner at «Jeg mottar regifter»
• Regift med stolthet. «Jeg er en regifter!»
• Send denne teksten til din familiekrets og foreslå at dere regifter én gave hver i år. For å kjenne etter hvordan det føles.

God bærekraftig jul til alle!