I Bergen er det vanskelig å ikke igjen dvele ved Shetlands-Larsens (Leif Andreas Larsen, 1906-90) ufattelige innsats for Norges og fredens sak. Bergen har heldigvis visst å markere dette på et av byens mest synlige steder: Den ytterste del av Torgutstikkeren midt i Vågen heter fra 1995 Shetlands-Larsens brygge, året da man også avduket Knut Steens skulptur av Larsen høyt til rors – skuende innover mot land.

Mange har undret seg litt over dette; de fleste slike skulpturer langs vår kyst pleier å la personen skue utover havet. Men Shetlands-Larsen står med ryggen til havet. Jeg kjenner ikke noen «offisiell» grunngivelse for dette, men noen sier at det skal symbolisere at Shetlands-Larsen utrolig nok kom seg hjem – etter ufattelige 52 Nordsjøoverfarter.

Han overlevde to forlis, skøyten Arthur senket de selv i Trondheimsfjorden etter et feilslått anslag mot slagskipet Tirpitz, og han var en rekke andre ganger involvert i dramatiske situasjoner der bare den ypperste snarrådighet og sjømannskap reddet dem fra en sikker død. Tre ganger presterte han å returnere til Shetland med en annen skute enn de dro ut med. I 2015 kom en bok som berører dette temaet: Truls Synnestvedts «Shetlands-Larsen – helten som kom hjem».

HEDRET: Statuen av Shetlands-Larsen ruver på kaien som bærer hans navn, like ved Zachariasbryggen.
Hans H. Rowe (arkiv)

De fleste kjenner selvsagt Shetlands-Larsen som en av Norges mest dekorerte sjøhelter noensinne, nasjonalt som internasjonalt. Jeg ble imidlertid en gang fortalt en liten historie om Shetlands-Larsen som kanskje ikke er så godt kjent, men som forteller litt om hans lavmælte form for humor og sinnsro, to uvurderlige egenskaper når det gjelder å komme seg gjennom kritiske situasjoner. Historien fikk jeg fortalt mens Larsen ennå levde, av en som seilte med ham på mange av turene med de små fiskeskøytene før Larsen i 1943 ble satt til skipper på den hurtige USA-bygde ubåtjageren «Vigra» – en av de tre «Shetlandsbussene» – der Larsen sto til rors helt til freden i 1945.

«Shetlandsbussene» var så raske at det var lettere å ikke bli oppdaget under overfartene. De første par årene med langsomme fiskeskøyter måtte de derimot stole på flaks, nattemørke og tåke skulle de unngå å bli sett av tyske fly og krigsskip på turene over Nordsjøen.

Men flere ganger ble de sett, og angrepet. Shetlands-Larsen ble engang invitert til å fortelle på en skole om Shetlandsfarten, bl.a. om en gang den lille fiskeskøyten deres ble pepret av et tysk fly så flisene spratt. En av elevene spurte med store øyne om de ikke var redde når dette skjedde? Og om de ikke hoppet i dekning? Shetlands-Larsen hadde humret, og svarte først: «Det var ingen dekning å søke, det var bare en liten trebåt – og vi kunne like godt hoppet inn i kuleregnet som ut av det», la han til. «Ja men…», fortsatte eleven, og undret på hvordan de klarte å la være å ikke bare hoppe over bord, osv. Ifølge hans krigskamerat skal Shetlands-Larsen da ha svart: «Vi hadde en jobb å gjøre, og en skute å føre, men jeg skal innrømme at den gangen snudde jeg smalsiden til».

For egen del må jeg innrømme at jeg noen ganger har gått meg et slag rundt statuen av Shetlands-Larsen der ute på piren, stanset og sett opp på «smalsiden» av Shetlands-Larsen, bøyd mitt hode og tenkt: Nå vet jeg endelig hva en ryggrad er.

Minnesmerket «Nordstjernen» er også en tanke verd. Shetlands-Larsen manglet formell marineutdannelse, men hadde i overflod av respekt for sine trofaste sjøfolk som aldri sviktet ham når det sto på som verst. Skulle han snu ryggen til disse?!

For når han altså skuer innover piren, kan han rett under sine føtter se krigsseilernes stjerneformede minnesmerke «Nordstjernen» med navnene til de 513 sjøfolkene som omkom mellom 1939 og 1945, hogd inn på en halvkule av granitt.

SLITASJE: Krigsseilernes navn er i ferd med å bli visket ut på minnesmerket «Nordstjernen», som en person tar nærmere i øyensyn på bildet. I bakgrunnen ser vi statuen av Shetlands-Larsen.
Paul S. Amundsen (arkiv)

Minnesmerket er skapt av Laila Kongevold og ble anlagt i 2004. Noen syns det er leit at lesbarheten for noen av navnene begynner å preges av tusenvis av hender, barneføtter og til og med skateboards som har satt sine merker i steinen. Jeg er ikke så sikker på hvor galt dette er: Kunne man kanskje satt opp et tredje monument innover langs denne aksen, som på en bevarende måte for evigheten sikret at ingen navn forsvinner fra offentligheten? Da kunne man latt dagens frie barn og ungdom få leke videre over minnene til dem som ofret livet for nettopp deres frihet og lek.

Man skal ikke se bort fra at Shetlands-Larsen selv ville sett med forstående øyne på lekende mennesker foran seg og følt at han virkelig var kommet hjem.