Når likestilling blir viktigere enn babyens behov

DEBATT: En tredeling av foreldrepengeperioden reduserer mor til en fødemaskin.

Jeg er for tiden i permisjon med vår datter på seks måneder. Vi begynner å bli godt kjent og har fine rutiner sammen nå som vi er forbi de tøffeste månedene. Heldigvis ble hun født før 1. juli.

Reglene for foreldrepengeperioden ble endret fra 1. juli i år til en såkalt tredeling: 15 uker til mor, 15 uker til far og 16 uker til fellesperiode. En tredeling av foreldrepengeperioden gjøres i likestillingens navn for å sikre far en større del av foreldrepengeperioden. Bakgrunnen er at uttaket sank i tiden etter 2014 da fedrekvoten ble endret tilbake fra 14 til 10 uker.

At dette kan være fordi familier synes det har fungert best for dem, tar ikke politikerne hensyn til. De tror tilsynelatende at far er så kuet at han ikke tør kreve deler av fellesperioden fra sin kone, ei heller fra arbeidsgiver.

Argumentene politikere som Venstres Guri Melby og SVs Kari Elisabeth Kaski bruker, er blant annet en familieundersøkelse blant 4500 personer i regi av Nav i 2017, hvor resultatet var at fedre i snitt ønsket en fedrekvote på 15,3 uker. I spørsmålet ble det ikke sagt noe om at disse ukene i så tilfelle skulle tas direkte fra fellesperioden.

Mandag 29. oktober ble det overlevert en underskriftskampanje til Familie- og kulturkomiteen som viser at det i skrivende stund er over 16.600 som mener at «familiene skal få tilbake bestemmelsesretten til foreldrepermisjonsfordeling».

Likestilling er ikke alltid lik behandling når utgangspunktene er ulike. Det er store biologiske forskjeller som ikke kan ignoreres, en mann kan ikke gå gravid, føde eller amme. Det er mor som er hjemme med barnet den første tiden, noe hun pålegges av permisjonsordningene, som sier at seks uker av mors kvote MÅ tas direkte etter fødsel. Mor er dermed barnets primærperson i dets mest sårbare periode.

Blant likekjønnede foreldre vil det samme gjelde, en av dem blir barnets primærperson i starten. Disse forskjellene gjør at det noen ganger bare er mor som gjelder når babyen har behov for trygghet. Det avtar gradvis, men har en ganske intens periode rundt syv-åtte-måneders alder da babyen begynner å forstå mer av omverdenen, og dermed blir ekstra redd for å bli forlatt.

Er det da mor skal tilbake i jobb? Oppnår far denne gode tilknytningen når han må kjøre til og fra mors jobb flere ganger daglig med en skrikende, kjempesulten baby? Eller skal vi slutte å amme lenge før og gå imot WHO og norske helsemyndigheters retningslinjer, for å begynne med fast føde lenge før det er anbefalt?

Ekstra skremmende er det at det sies at den nye tredelingen bare er et ledd i en prosess mot en fremtidig todeling av permisjonen, hvor mor og far skal ha halvparten av tiden hver. Dette reduserer mor til en fødemaskin, og tråkker på alt som finnes av forskning rundt graviditet, fødsel, barseltid og babyens behov.

I familier som har muligheten, vil trolig mor ta ulønnet permisjon for å forlenge tiden med babyen, noe som gjør at mor mister pensjonsoppsparing og rett på sykepenger og pleiepenger.

Er ikke dette mange steg tilbake for likestillingen? For ikke å snakke om alle mødre som vil bli utbrent og sykemeldt fordi de sover minimalt om natten, men likevel forventes å prestere 100 prosent på jobb.

Jobben min er viktig for meg, men vårt barns fysiske og emosjonelle utvikling er viktigere. Det betyr ikke at jeg synes mødre som velger å gå tilbake i jobb tidligere, er dårlige mødre.

Familier er ulike med ulike behov, og det er nettopp derfor vi trenger valgfrihet. For noen, slik som Melby, fungerer det ypperlig å gå tilbake til jobb når barnet er seks måneder da far kan trille innom for amming og kos. Slik kan de løse det, flott for dem! Det betyr ikke at den løsningen fungerer for alle.

Hva med dem som har lang reisevei til og fra jobb, én bil, jobb med mye reising? Baby som ikke klarer å spise nok fast føde, baby som ikke tar flaske, pupper som ikke slipper melk til brystpumpen? En jobb som ikke kan tilby ammefri etter babyens behov?

Selvsagt skal også pappa ha permisjon og tid med babyen, men å øremerke store deler av permisjonen til mor og like store deler til far går på bekostning av muligheten til å la hver familie velge selv.

Vi som er mot dagens ordning, ønsker større valgfrihet til å velge det som er best for våre familier. For å oppnå det trenger man mindre kvotering og en større, fleksibel fellesperiode.