Ingen, ingen må få vite min hemmelighet

Jeg bruker all min energi på å skjule at jeg er HIV-positiv.

Publisert:

SKJULER DIAGNOSEN: Hvert sekund av mitt nye liv handler kun om en ting. Ingen, ingen må få vite min hemmelighet, forteller kvinnen som ikke har fortalt sine egne barn om HIV-diagnosen. Foto: Vegar Valde

Debattinnlegg

Anonym Kvinne (20)
Bergen

HIV banket på døren min en septemberdag for syv år siden. Alt gikk i svart. Jeg var i sjokk.

Jeg, en helt alminnelig norsk kvinne i 30-årene, som ikke tilhørte noen av «risikogruppene». Jeg hadde en meget god jobb, lovende karriere foran meg, sunne interesser og stort samfunnsengasjement. Likevel visste jeg nesten ingenting om HIV eller AIDS da jeg selv fikk diagnosen. Hvordan kunne jeg være så lite informert?

I tiden som fulgte befant jeg meg i et stort, mørkt hull. Et hull jeg ble værende fast i altfor lenge. Jeg kjente meg livredd og skamfull. «Nå skal jeg dø». «Jeg er en samfunnet ikke vil forholde seg til i frykt for å bli smittet». Sterkt traumatisert og alene, forsøkte jeg å stable meg opp og frem til en «vanlig hverdag».

En hverdag som aldri ble slik den var før denne septemberdagen i 2010.

Les også

– Sykdommen er ingen ting å skamme seg over

I dag bruker jeg all min kraft og energi på å skjule min hemmelighet. Det blir altoppslukende i min eksistens. Hvert sekund av mitt nye liv handler kun om en ting: Ingen må få vite min hemmelighet.

Etter at jeg fikk diagnosen, har jeg vært en aktiv deltaker på fagkonferanser, seminarer og workshops med tema HIV. All den kompetansen jeg har tilegnet meg gjennom årene som HIV-positiv, tenker jeg vil hjelpe meg i det jeg går ut av døren ved konferansens slutt. Men det er til ingen nytte. Jeg har lært så mye, som jeg ikke kan bruke ute i samfunnet. Snakker jeg om HIV, så ser jeg varsellampen lyse over mottakers ansikt. Det står frykt stemplet i pannen.

Jeg glemmer aldri den gangen jeg kom til et legekontor og fortalte om min nye HIV-status. Legen reagerte umiddelbart med å sette all fremtidig kontakt med meg som dagens siste pasient på grunn av smittevern. Eller enda verre; den gang jeg kom til time for en gynekologisk undersøkelse hos en spesialist i kvinnesykdommer. Denne overlegen brukte hele 30 minutter av min time til å undres høyt & tydelig «Hvordan kunne du fått HIV», «du er jo verken narkoman eller prostituert».

Les også

Frank Rossavik: – Jeg turte ikke å snakke med noen om hivfrykten, knapt nok legen som testet meg.

Det toppet seg virkelig da jeg skulle på en utredning ved en av landets store sykehus for underlivsplager. Overraskelsen var stor da jeg telte flere sykepleiere rundt meg der jeg lå i stolen. De ankom én etter én, riktig antrukket for anledningen i sine signalgule «smittevern-drakter». På mitt spørsmål om hva som foregikk, svarte de lavmælt at det var en fast rutine jf. smittevern.

Slike opplevelser gjør noe med deg. Der du minst forventer diskriminering, der skjer det. Helt forkastelig. Dessverre får helsevesenet lov til å fortsette med sine «velmenende» smitteverntiltak overfor oss HIV-smittede, på tross av kunnskapen de har i dag. Hvordan er det mulig?

Skal vi som pasienter bare finne oss i denne åpenbare diskriminering som verserer i det daglige? Svaret er nei. Her må Helsedepartementet ta ansvar og igangsette strakstiltak for økt kompetanse på HIV-feltet blant helsefagarbeidere.

Hvordan skal jeg tørre å snakke åpent om dette i samfunnet når til og med helsearbeidere, som burde vite at jeg ikke er farlig, ikke virker å vite bedre?

Les også

Smittet 30 kvinner med hiv – må sone 24 år i fengsel

Vi blir oppfordret til å snakke om seksuell helse og HIV av Helsedepartementet, ikke minst i strategien «Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022)». Der står det: «Det er viktig å sikre personer som lever med hiv trygge rammer for å være åpen om sin hivstatus.» I strategien beskrives også den manglende kunnskapen om HIV i helse- og omsorgstjenesten, og særlig utdatert kunnskap om risiko for smitte.

Forventningsfull kom jeg til jeg konferansen i Bergen om den nye strategien: «Snakk om det!» i regi av fylkeskommunen. Etter å ha lest programmet kunne jeg konstatere at ingen skulle snakke om HIV.

«Snakk om det!», «Bryt tausheten», «vær stolt og vis åpenhet», er oppfordringen til meg som HIV-positiv. Vakre, fagre ord som tar seg godt ut i en politisk tale eller i korridorene blant de mektige og folkevalgte politikerne. Men kontrasten er stor til fortielsen om HIV i samfunnet vårt. Den nye nasjonale strategi- og seksuell helseplan bør fra nå av hete: «IKKE snakk om det!», slik de gjorde på konferansen i Bergen.

De ansvarlige har nå famlet i blinde i flere tiår, og har glemt viktig informasjons- og holdningsskapende arbeid for HIV. For hvordan skal jeg kunne snakke åpent om det når folk er dårlig informert og skygger unna fordi de er redde for å bli smittet.

Jeg oppfordrer våre ministre, spesielt deg Helseminister Bent Høie (H), på vegne av oss som lever med HIV, og som sårt trenger å lære «å stå midt i det, livet ut», brett opp deres stivstrøkne skjortearmer og begynn å jobbe med å spre informasjon om denne sykdommen til resten av befolkningen.

BT kjenner innsenders identitet og har møtt skribenten.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg