Tvang og isolasjon gjør vondt verre

Bruken av isolasjon i Bergen fengsel er fullstendig uakseptabel, men ikke unik.

Advokatforeningen har fulgt utviklingen i Kriminalomsorgen gjennom flere år, og vi har lenge vært alvorlig bekymret for de menneskelige kostnadene som økonomiske innsparinger har fått.

Som dokumentert av blant annet Bergens Tidende, Bergensavisen og de ansatte selv de siste fire årene, fører budsjettkutt til vanskeligere arbeidsforhold for ansatte, mindre aktivitetstilbud og programvirksomhet for innsatte, samt dobling i volds- og trusselhendelser og økende bruk av tvang og innlåsing.

BT Magasinets reportasje «Fortvilelsen på celle 6143» beskriver en virkelighet i Bergen fengsel som etter vårt syn må anses fullstendig uakseptabel.

Dessverre er ikke situasjonen i Bergen fengsel unik.

Advokatforeningen har ytret bekymring for en rekke tilfeller ved ulike fengsler, der innsatte på ordinær soning har vært plassert på isolasjonsavdeling grunnet bygnings- og bemanningsmessige forhold. Ved oppstart av soning synes dette å være vanlig praksis ved en rekke fengsler. Vi har for eksempel blitt gitt informasjon om at det ved Tunga fengsel i Trondheim er vanlig praksis at alle nyinnsatte plasseres på lukket avdeling ved ankomst, og at alle som sitter på lukket avdeling sitter der på 23 timer innlåsing.

Dette kommer i tillegg til bruken av sikkerhetscelle og belter som blant annet er grundig dokumentert i BT. Praksis med å benytte sikkerhetscelle for psykisk syke og fortvilte innsatte er svært alvorlig. BTs gjennomgang av tvangslogger bekrefter det vi allerede vet om tvang og isolasjon som middel: Det gjør vondt verre.

Et annet problem er at vi ikke har god nok oversikt over omfanget av isolasjonen. I Advokatforeningens skyggerapport til FNs torturkomité kritiserer vi ikke bare praksisen med å isolere innsatte på økonomisk grunnlag. Vi ytrer også bekymring for mangelfulle vedtakts- og registreringsrutiner, som gjør statistikken på isolasjon ubrukelig.

Norges offisielle tall er upålitelige.

Det er imidlertid vår oppfatning at bruken av isolasjon i norske fengsler er på et nivå som norsk kriminalomsorg, og vi som samfunn, ikke kan leve med.

Et ytterligere problem er skjønnsmessige og vage lovhjemler, samt liten reell rettssikkerhet. Fengselsmyndighetene har i disse sakene en nesten ubegrenset skjønnsfrihet. Isolasjon kan eksempelvis brukes for å opprettholde «ro og orden», men hvor går egentlig grensen for «ro og orden»?

Når kan du ikke bruke dette som begrunnelse i et fengsel?

Det er etter vårt syn mye som kan tyde på at isolasjon i en del tilfeller brukes som en straffereaksjon, til tross for at dette er klart i strid med norsk rett. I alle fall er det slik at hensynet til sikkerheten og ressurssituasjonen i altfor stor grad går på bekostning av fangenes rettssikkerhet.

De innsatte er sjelden i posisjon til å benytte seg av klageadgangene, og de har ikke krav på gratis advokatbistand. I den grad klager blir inngitt, er det få som får medhold hos høyere organ i Kriminalomsorgen. At klageadgangen er illusorisk, illustreres godt ved at ingen vedtak om bruk av sikkerhetscelle i Bergen fengsel siste fem år har vært påklaget.

Saker om isolasjon i norske fengsler ender så å si aldri på domstolenes bord.

Samlet sett er det dessverre altfor få som «kikker kriminalomsorgen i kortene», selv om blant annet Sivilombudsmannen gjør et viktig arbeid på dette feltet.

Derfor har Advokatforeningen satt ned en isolasjonsgruppe som blant annet har som formål å plukke ut prinsippsaker om urettmessig isolering av fanger, og bringe disse inn for domstolene uten kostnad for fangene.