Hvordan min mor hadde det den siste natten, får vi aldri vite

Jeg visste at sykehjemsoppholdet ville ende med døden. Men jeg visste ikke at hvordan min mor døde, skulle få så stor betydning i etterkant.

UVISSHET: - Om hun var bevisst, om hun hadde smerter, skjønte hun at hun var døende, om hun var redd? Hvordan min mor hadde det den siste natten, får vi aldri vite, skriver Randi E. Amundsen.

Roar Christiansen (arkiv)
  • Randi E. Amundsen
    Bystyrerepresentant, SV

Enten vi liker det eller ikke, er døden en stor – og for mange skremmende – sak som vi mennesker har til felles. Om det ikke fødes ett eneste menneske de neste 90 årene, vil det være ytterst få mennesker igjen på kloden. De aller fleste av oss vil ha møtt døden.

Dette er en uunngåelig og felles skjebne som skulle tilsi at vi som samfunn var en smule mer opptatt av forhold rundt døden enn vi faktisk er. Og som mye annet som tidligere var forbeholdt den private sfære, er også omsorg og smerte i livets siste fase et offentlig ansvar.

Derfor finnes det nok mye god ekspertise på feltet, men med tanke på hvor utbredt døden er (høres ut som en dårlig spøk), får denne fasen forbausende lite oppmerksomhet i kommunens planer og omsorgstilbud.

La oss snakke om sykehjemmene våre. Dette er institusjoner som vi med absolutt sikkerhet vet kommer i berøring med syke og døende mennesker og deres pårørende.

Det er også en av grunnene til at jeg, som medlem av helsekomiteen i Bergen bystyre, stilte spørsmål til helsebyråd Ljosland om sykehjemmene i Bergen har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å drive god og verdig omsorg i livets siste fase.

Den andre grunnen er min mor. Da hun, som beboer på et sykehjem i Bergen, kastet opp, ble hun feilaktig diagnostisert med omgangssyke – og døde av hjerteinfarkt påfølgende dag. I loggen finner vi at hun ikke hadde noen form for tilsyn etter hun ble lagt (syk) om kvelden. Samtidig fikk vi melding om å holde oss unna på grunn av smittefare.

Neste morgen var hun bevisstløs – og døde utpå dagen.

Les også

Opprørt sønn: Hverdagen til min mor består av ingen ting

Som nær familie til en sykehjemsbeboer med demens, er man klar over at sykehjemsoppholdet ender med døden. Men ikke visste jeg at hvordan min mor døde skulle få så stor betydning for følelser i etterkant.

Hvordan min mor hadde det den siste natten, får vi aldri vite. Om hun var bevisst, om hun hadde smerter, skjønte hun at hun var døende, om hun var redd?

Likevel er det aller tristeste tanken på at min mor hadde stor tillit til helsevesenet. Hun følte seg trygg på at de brydde seg om henne når hun la sitt liv og sin sykdom i deres hender.

Sykehjemmene er omsorgsinstitusjoner. Både pasienter og pårørende skal være trygge på at sykehjemmene også er i stand til å legge til rette for omsorg i den mest sårbare fasen i et menneskes liv. På sykehjemmene bør en kunne vurdere når faren for død inntreffer.

En skulle tro at sykehjemmene er særskilt oppmerksomme og kompetente på omsorg og behandling i livets siste faser. Slik er det ikke nødvendigvis. Ved gjennomgang av forløpet rundt min mors dødsfall, finner ikke sykehjemmet noe klanderverdig ved egne rutiner. Og jeg kunne fremdeles bare ønske at jeg var hos min mor den natten.

Les også

Byrådsleder Schjelderup: Tidenes sykehjemsløft pågår

Helsebyråden sier i sitt svar at sykehjemmene har innført en tiltaksplan som bygger videre på Liverpool Care Pathway (LCP) – og at de som ønsker det kan få palliativ behandling på Bergen Røde Kors sykehjem. LCP er en modell som beskriver et behandlingsforløp for døende pasienter. Den tar for seg ulike omsorgs- og behandlingsmuligheter i ulike faser døende gjennomgår.

Men modellen er omstridt, blant annet fordi pasienter ble feildiagnostisert som døende, og når de ikke fikk vann, ble diagnosen selvoppfyllende. Etter en uavhengig gjennomgang, ble LCP faset ut i Storbritannia fra 2013 og erstattet med en mer individuell tilnærming til palliativ behandling.

Verken svaret fra byråden eller erfaringen ved sykehjemmet min mor bodde på gir grunn til å være trygg på at livets siste faser gis den oppmerksomheten de fortjener ved byens sykehjem. Å gi en verdig avslutning på livet betinger ressurser og kompetanse til å avgjøre når det er fare for at siste fase inntreffer. Temaet angår oss alle.

Les andre tekster i serien «Historier fra sykehjemmet»:

* Arvid Nilsson Hverdagen på sykehjemmet består av ingenting

* Jan Røed: Uforståelig prioritering

* Nils Kristian Søfteland: Takk for omsorgen

* Grethe Urdal: Pappas siste tid ble vond

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg