Et hjertesukk fra fastlegekontoret

Det er krise i barnevernet. Det er krise i fastlegeordningen. Kan det virkelig bli verre? Ja, det kan det.

FUNGERER IKKE: Samtlige henvisninger som jeg har sendt til DPS-er og til psykologer/psykiatere med avtale, har jeg fått i retur med begrunnelsen: «Vi kan ikke se at pasienten har en psykisk lidelse som oppfyller kravene til helsehjelp ifølge pasientrettighetsloven», skriver lege Ole Idar Kvelvane. Foto: Syda Productions / Shutterstock

  • Ole Idar Kvelvane
    Privatpraktiserende psykiater, fastlegevikar i legepraksis på Laksevåg
Publisert:

Men først vil jeg fortelle om det som fungerer i helsevesenet, basert på mine erfaringer som fastlegevikar denne sommeren.

Til vanlig jobber jeg som privatpraktiserende psykiater uten avtale med det offentlige. Det som fungerer, er den somatiske delen av helsevesenet. Når jeg som fastlegevikar har henvist pasienten dit, har det tatt kort tid før jeg og pasienten har fått svar på når sistnevnte er kalt inn til time. Av og til er det flere måneders ventetid, men det har jeg full forståelse for.

Ole Idar Kvelvane Foto: Thor Brødreskift

En sjelden gang har jeg fått henvisning i retur, og da med en saklig begrunnelse. Nav fungerer også. Arbeids- og velferdsdirektoratet har et vell av rehabiliteringstiltak og jobbspesialister, som kan hjelpe brukerne ut i arbeidslivet igjen etter sykdom. På de dialogmøtene jeg har vært på, har jeg blitt imponert over saksbehandlernes faglige dyktighet og imøtekommenhet, kort sagt profesjonalitet i alle ledd.

Det som derimot ikke fungerer i helsevesenet, er psykiatrien, og da i særdeleshet poliklinikkene, eller DPS-ene. Samtlige henvisninger som jeg har sendt dit, både til DPS-er og til psykologer/psykiatere med avtale, har jeg fått i retur med en mer eller mindre standardisert begrunnelse: «Vi kan ikke se at pasienten har en psykisk lidelse som oppfyller kravene til helsehjelp ifølge pasientrettighetsloven». Noe i den duren.

Les også

Alle har vanskelege ting i livet sitt. Om me lèt som dei ikkje er der, tek dei til slutt knekken på oss.

«De er flinke til å gi avslag», var en kollegas lakoniske kommentar da han overleverte meg en henvisning som var i kommet retur i posten samme dag. Jeg har også snakket med eksterne kolleger som opplever det utfordrende å få pasienter inn i poliklinisk behandling.

Det er altså en propp i apparatet som gjør at pasienter med lettere og moderate psykiske lidelser, ikke sjelden utløst av livskriser, ikke kommer i behandling, eller må vente i månedsvis.

Les også

– Vi må alle bli bedre på å spørre venner og bekjente: «Har du det bra i dag?»

Når man stadig hører at flere fastleger har sluttet eller vurderer å gjøre det som følge av at påkjenningen i det lange løp blir for stor, må noe gjøres. Jeg tror vi kan begynne med takstsystemet. Hva med å lage en egen takst for henvisninger til DPS, slik at fastlegene får god tid til å skrive lange og uttømmende henvisninger til kollegene sine der?

Hva med å invitere henvisende fastlege til inntaksmøtet på DPS, slik at han/hun kan komme med supplerende opplysninger ved hjelp av telefonens høyttalerfunksjon?

På den måten får man frigjort ressurser, slik at fastlegen slipper å bruke tid og ressurser på psykiatriske pasienter. For det er det som dessverre skjer når de ikke får et tilbud i annenlinjetjenesten: De blir gående hos fastlegen, eller de får i beste fall et tilbud hos avdeling for psykisk helse.

Jeg sier ikke at fastleger ikke kan håndtere slike pasienter, men det sier seg selv at det ikke er morsomt for en deprimert pasient å sitte og se på skjelettmodellen som ofte står i hjørnet av kontoret, for å ta et grelt eksempel. Det slipper man i det minste hos psykologen/psykiateren, hvis kontor gjerne er mer egnet for samtaleterapi.

Dette var nå bare et hjertesukk basert på mine tre måneder som fastlegevikar. Det har vært slitsomt, men også givende.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg