En hyllest til hverdagen

Hverdagen består av kontraster. Men det er der lykken ligger.

Publisert: Publisert:

HVERDAG: Det er i kontrastenes harde virkelighet at vi vet å sette pris på de rolige og harmoniske stundene når de kommer, skriver innsender. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Lise Skogstad Loftsgaard
Lege, mamma og blogger på "Fra roterommet"

Livet går fort i svingene, og hverdagen kan mange ganger være noe man ønsker seg bort fra.

Men det slår meg oftere og oftere hvor viktig hverdagen er.

Som tobarnsmor i en aktiv familie med hund, skjer det noe stort sett hele tiden. Barn skal leveres i barnehagen, klær skal vaskes, hus skal vaskes. Den evinnelige strømmen av ting inn og ut av oppvaskmaskinen tar aldri slutt.

Jeg antar at jeg ikke er alene om de stadig tilbakevendende diskusjonstemaer i parforholdet. Sammen med sex rangerer vel husarbeid ganske høyt opp på listen over typiske diskusjonstemaer. Og hele tiden streber man etter den perfekte tilværelsen som skal komme når man bare har fått gjort det og det og - ikke minst dét!

Men er ikke det egentlig som å strebe etter et utopia, et Soria Moria slott?

For det er her, i hverdagen, vi har hverandre. Og det er i kontrastenes harde virkelighet at vi vet å sette pris på de rolige og harmoniske stundene når de kommer. Det er egentlig litt som været. Etter uker og måneder med regn, vind og tåke er det ingenting som er så deilig som noen varmende solstråler i en vindstille solvegg.

Les også

Når «fritiden» bare blir stress

Ofte er dagene grå. Det er ikke til å komme forbi. Grå, sure, leie dager hvor ingenting fungerer, ungene er grinete, bikkja er rastløs, skittentøyet går Birken i kjellertrappen min, turen ut med restavfallet i søppeldunken er verre en femmilen på ski, og hvis det spilles en fin melodi på radioen begynner jeg å gråte.

Da føler jeg meg ikke særlig høy i hatten, og hvis noen da hadde moralisert for meg om at «lykken finnes i kontrastene» er jeg ikke sikker på at jeg hadde vært like enig.

Men hadde «den perfekte tilværelsen» egentlig vært noe bedre? Og hva er egentlig den perfekte tilværelse? Er det egentlig å aldri butte hodet mot veggen? Er det egentlig å skrive daglige Facebook-oppdateringer på hvor lykkelige eller flinke vi har vært i dag?

LYKKEN: Hadde «den perfekte tilværelsen» egentlig vært noe bedre? spør Lise Skogstad Loftsgaard. Foto: Privat

Jeg skal være den første til å innrømme at det gir glede og gode boost av adrenalin og selvtillit når man oppnår mestringsfølelse. Man kan gi seg selv utfordringer på mange måter. Mentalt, fysisk, musikalsk, malerisk, litterært. Men hverdagens utfordringer er av en annen art. Ofte kan de gi selvtilliten et puff i negativ retning når det butter imot og man føler at man ikke mestrer noe så godt som man egentlig ønsker.

Men hverdagens utfordringer gir også rom for refleksjon. Jeg er ikke spesielt flink til det selv, men i vår tids jag etter perfeksjon tror jeg det er viktig å akseptere seg selv, uavhengig av sine prestasjoner.

Det er viktig å like seg selv, til tross for at duploklossene er strødd utover stuegulvet, hybelkaninene har fått oldebarn, klesvasken har ligget i maskinen i over et døgn og at man ikke har klart å løpe den milen man planla å løpe på tredemøllen mens ungen ligger ute å sover i vognen.

Når dagen ikke har blitt helt sånn som jeg tenkte, prøver jeg å tenke: Hva er viktigst for meg?

Det viktigste for mammaen i meg er at ungene mine har det bra. Og når har de de bra? Jo, når jeg har det bra. Og har jeg det egentlig bra hvis jeg hele tiden stresser over alt som ikke er gjort? Det ærlige og redelige svaret der blir «nei».

Les også

Barn stresses av stressede foreldre

Jo da, perfeksjonisten i meg har det bra når det er en viss grad av orden i hjemmet og ting ikke flyter. Men når det må gå på bekostning av tid til å leke og ha tid sammen med barna mine, da må jeg bare innrømme at jeg kaster inn håndkleet.

Da slenger jeg skittentøyet i en haug på gulvet, skrur musikken på full guffe og kaster meg på gulvet med en leende toåring i armene som elsker at mamma har tid til ham.

Eller så lar jeg oppvask være oppvask og legger meg på leketeppet sammen med lillegutt på fire måneder og nyter at han hikster av latter når jeg borer ansiktet ned i halsgropen hans og kiler ham.

Disse øyeblikkene er perfekte. Og de er perfekte nettopp fordi de kommer som varme, deilige lyspunkter i en hverdag med rutiner, planlegging, krav og bekymringer, avbrutt av nattevåk og syke barn. De er perfekte fordi de de er kontraster til de vanskelige stundene i hverdagen.

Det er øyeblikk hvor jeg unner meg selv å tenke at jeg egentlig har det ganske bra.

Og mestringsfølelsen? Jo, selv om den ikke alltid er like stor, så sprenger slike øyeblikk skalaen.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg