«Vi er ikke redde»

Smarte barn skjønner at «vi er ikke redde» retorikken ikke harmonerer med den enorme medieoppmerksomhet som terror får.

Publisert: Publisert:

SNAKK MED BARNA: Vi må faktisk innlemme våre barn i samtaler etter terrorangrep, mener de to erfarne psykologene. Foto: SCANPIX

Debattinnlegg

  • Magne Raundalen
    barnepsykolog, Senter for Krisepsykologi, Bergen
  • Atle Dyregrov
    Psykolog dr. philos., Senter for Krisepsykologi

Det er en åpenbar enighet om at vi som nasjon må fremstå som modige og relativt uberørt etter et terroranslag. Det har utviklet seg gradvis fra Utøya, Brussel, Paris, Nice, Berlin – og nå nesten toppet seg etter siste drama i London med ny tekst på det ikoniske symbolet for undergrunnsbanen: WE ARE NOT AFRAID og med statsminister Theresa Mays «Churchill-like» tale i parlamentet som denne gang var endemål for terroraksjonen. Terroristene skal ikke vinne frem med sin skremmetaktikk. Vi skal gjeninnta byens gater, gå på jobb i morgen, business as usual and «we shall never surrender!».

Foto: Arkivfoto

Som psykologer ville vi ikke mobilisere sterke betenkeligheter mot denne retorikken og strategien. Vi ville uten videre slutte oss til utsagn om at en lammende frykt, og en ulevelig overvåking ville være terroristenes seier over oss. Vi vil likevel diskutere noen vanskelige problemstillinger forbundet med «ikke redde» retorikken.

Det første spørsmålet er om barna tror oss når vi lanserer vår «IKKE-REDDE» strategi? Merker de hos mange av oss at den er et lett desperat dekke over vår egen frykt for terrorismens utvikling og spredning, og vår egen unngåelse av store forsamlinger av mennesker. Hører de oss si på Holmenkollen-søndagen foran TV: «Bare nå ikke noen idiot finner på noe forferdelig. Jeg er glad jeg ikke er der?».

Spørsmål 2 følger umiddelbart: Blir vi mindre lydhøre, mindre sensitive for angst og fryktsignaler fra barna under vår «ikke-redde» strategi? Legger vi rett og slett samme dekke over deres frykt som det vi gjør med vår egen?

Spørsmål 3 handler om at «alt normalt, tilbake til hverdagen, alt som før» kan innebære at vi faktisk forsømmer oss, i alle fall overfor de store barna, fordi alt er ikke som før. Terroren har krevd mottiltak, og mye bra og viktig er blitt gjort, mye er forbedret på politi- og overvåkningssiden, internasjonalt samarbeid gjør at vi lærer av hverandre. Dette er tiltak som barn og unge hører om og som vi må begrunne. Alt er ikke som før, og vår «ikke-redde» strategi kan gjøre det vanskeligere å snakke om og begrunne tiltak vi iverksetter.

Spørsmål 4 handler om risk-retorikken. Den handler ikke om at det ikke kommer til å skje, men om den lave risken for at det rammer oss på skolevei, på vei til jobb, eller når vi besøker Sommarland i Bø. Hvordan skal vi kommunisere til våre barn at eksperter sier at vi må være forberedt på 2 til 3 anslag i vårt land i løpet av en tiårs periode, men samtidig si at akkurat du er trygg på hurtigbåten til Finnsnes.

Les også

London har levd lenge med terror. Her er fire historier.

Barn forstår at voksne blir bekymret over terroranslag. Smarte barn skjønner at «vi er ikke redde» retorikken ikke harmonerer med den enorme medieoppmerksomhet som terror får. Vi må kunne tenke holde to tanker i hodet samtidig og dele våre refleksjoner med barn som tenker selv og stiller oss spørsmål. Vi må formidle at vi blir sjokkerte over slike hendelser, og at vi blir mer årvåkne og bekymrede når vi beveger oss på plasser med mye folk i populære turistbyer.

Det er menneskelig å bli mer på vakt fordi spektakulære hendelser som gir stor medieoppmerksomhet får oss til å overvurdere faren for at slike hendelser skal skje. Men selv om frykten kan øke, forblir risken liten. Så må vi finne egnede måter å forklare hva vi mener med liten risiko. Vi kan for eksempel si at selv om vi hver dag i de neste ti årene reiste mellom London, Brussel, Paris, Berlin og Nice, ville det være forsvinnende liten mulighet for at terror skulle ramme oss. Det umusikalske som vi risikerer her, er å lage en undertekst som sier at heldigvis hender det et annet sted enn der du er. Det blir en slags lotteri-tenkning som handler om hvem som får «uflax-loddet».

Vårt foreløpige, enkle svar på disse problematiske spørsmålene i kjølvannet av vår nasjonale, mentale beskyttelses-strategi for å bevare vårt frie og åpne samfunn, er at vi faktisk innlemmer våre våkne barn i samtale om disse spørsmålene. Barn skal ikke tvangsfores med realitetene i det voksne samfunn, men våkne barns tanker og frykt skal ikke møtes med enkle svar («vi er ikke redde»), men møtes av voksnes gode og forståelige resonnementer.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg