Barna Bufdir svikter

Hvorfor skal barn miste kontakt med pappaen sin grunnet et overflatisk fagmiljø og en diskriminerende barnelovgivning?

MANGLER KONTAKT: Over 45.000 norske barn ser ikke pappaen sin en vanlig måned. Det ser ikke ut til å bekymre Bufdir eller Barneombudet, skriver innsender. ILLUSTRASJONSFOTO: Scanpix

Debattinnlegg

Terje Torgersen
Overlege, psykiater i Drammen og medstifter av Foreningen 2 Foreldre

Jeg vil gi honnør til UiB-professor Eivind Melands informative kronikk om barneloven og delt bosted i BT 6. mars. Hans kritikk av Bufdir er viktig, og etter min vurdering berettiget. I FNs siste gjennomgang av hvordan Norge oppfyller barns rettigheter (2010), påpekes det at FN er bekymret for at barns rett til å ha kontakt med begge foreldrene ikke alltid blir ivaretatt – selv når det er til barnets beste. Komiteen anbefaler at Norge hjelper foreldre til å utøve sine foreldreplikter, og at alle som arbeider med rådgivning og bistand til familier er godt trent.

Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok i 2015 en resolusjon som konkluderer med at delt bosted bør tilstrebes i større grad i barnelovgivningen for barn i alle aldere, også de minste. Stikk i strid med dette hevdet barneombudet i 2015 at regjeringens forslag om delt bosted ikke setter barnets beste i sentrum. Hun henviste her til «tydelige anbefalinger om ikke å ha delt bosted for de minste barna, under tre år».

Les også

Lærere bruker stadig mer tid på foreldrene

Hvor finner vi så slike tydelige anbefalinger? Jo, i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) brosjyre «Barnets beste ved samlivsbrudd»:

«Fram til ettårsalder vil barnet først og fremst føle seg trygg med sin hovedomsorgsperson. Små barn (0-1 år) kan bli urolige eller utilpasse hvis de må forholde seg til stadig skiftende steder og personer. Små barn har særlig behov for et fast sovested. Om det lille barnet ikke sikres en slik stabilitet, kan det påvirke barnets grunnleggende trygghetsfølelse. For de aller minste barna bør derfor samværet finne sted på dagtid uten overnatting.»

Når det gjelder barn 1–3 år forteller den samme brosjyren oss: «Samværsovernattinger over flere netter bør utsettes til barnet er mellom 2 og 3 år.» Slike «faglige» argumenter vil intetanende foreldre i en oppbruddsfase kunne bli bombardert med når de møter til megling. Budskapet blir fort at du som far ikke egentlig er noen viktig omsorgsperson for ditt barn. Det hjelper ikke at du til nå har tatt aktivt del i omsorgen, har tatt ut maks fedrekvote, skiftet bleier og tatt kveldsstellet og sunget godnattsang like mye som barnemor. Fra nå av er du en annenrangs forelder.

Slike anbefalinger under dekke av faglighet gjør også inntrykk på våre politikere. Abid Raja uttalte på Venstres landsmøte 16. april i fjor: « Vi vet ikke nok om langtidsvirkningene på barn av å vokse opp i to hjem med flere overnattinger fra barnet er 0–3 år.» På denne måten ble debatten i Venstre om delt bosted for småbarn effektivt punktert.

Bufdirs høringssvar til forslag om endringer av Barneloven er deprimerende lesning. De går imot delt bosted som lovens utgangspunkt, og uttaler følgende: «Utgangspunktet i barneloven er at alle avgjørelser om barn skal bygge på barnets beste. De foreslåtte endringene vil kunne bli oppfattet som et signal om at delt bosted generelt er best for barn, og dermed føre til at foreldre oppfatter at en løsning er foretrukket fremfor en annen. Det er viktig å understreke at barnets beste skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og vil variere fra barn til barn.»

Skal det være vanskeligere å komme frem til hva som vil være best for hvert enkelt barn med et likestilt foreldreskap som utgangspunkt, enn den konfliktdrivende prosessen vi opplever i dag, hvor fedre marginaliseres til stor skade for barna? Spiller det ingen rolle at 21 prosent av norske barn med dagens barnelov ikke ser pappa en vanlig måned? Dette er et alvorlig samfunnsproblem. Hvorfor ikke begynne å lytte til tunge fagmiljøer i Sverige og Danmark?

En ny amerikansk studie av Fabricius & Suh (2016) viser at overnattinger hadde en positiv effekt på barn-foreldre-forholdet, både for forholdet mor-barn og far-barn ved overnattinger i begge foreldres hjem – opp til like mange overnattinger i begge foreldres hjem (inkludert 50 prosent overnattinger). Videre viste studien at forholdet barn-far og barn-mor profitterte på lang sikt ved slike overnattinger og at de positive effektene var tydelige både da barna var 2–3 år og yngre enn ett år. Det eneste unntak var mor-barn forholdet for barn fra 0-1.

De positive funnene ved slike overnattinger forelå både ved enighet blant foreldrene i forkant og ved tvangsgjennomføring grunnet uenighet.

Denne aktuelle forskningen dokumenterer altså det stikk motsatte av hva Bufdir og Barneombudet hevder. Forskerne gir overhodet ingen støtte til å utsette delt bosted og overnattinger hos far til barna blir 3 år, slik Foreningen for sakkyndige psykologer og Barneombudet i ledtog med Bufdir hevder. Tvert imot skriver de at barnelovgivningen og familievernet bør oppfordre foreldre til samværsordninger som sikrer at barn fra 0–3 år har hyppig og jevnlig overnatting hos både far og mor.

Barna har ingen tid å miste. Bufdir må bidra til at disse barna kan få en bedre barndom med likeverdige og reelle rettigheter som mangler i dag! Hvorfor skal en betydelig andel av norske barn miste kontakt med pappaen sin grunnet et overflatisk fagmiljø og en diskriminerende barnelovgivning?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg