«Det var ikke din skyld at de sparket og slo.»

Jeg ble mobbet, men det er ingenting galt med meg.

ALEXANDER SANDTORV

  • Alexander H. Sandtorv
    Doktorgrad i kjemi

Det har tatt meg over ti år å finne stemmen til å skrive ordene som følger.

De tre årene jeg gikk på ungdomsskolen er et sort hull i meg, et mørke som har fulgt meg inn i voksenårene og som utvilsomt vil følge meg resten av livet. Det er en sorthet som har delt seng med meg, som har sittet ved siden av meg på Bybanen og delt kontor med meg på jobb.

I mange år har jeg trodd at jeg er ødelagt, at noe viktig inni meg har blitt knust. Når jeg tenker tilbake, er det en tid preget av sinne, sorg og usikkerhet. Den gnagende følelsen i magen. De brennende sårene. Gjengen med tiendeklassinger som dro meg med bak hovedbygget hvor ingen kunne se, det de gjorde med meg der. Det er et mirakel at jeg ikke fikk arr. Hun som stakk meg med en passernål hver eneste kunst— og håndverkstime. Han som spyttet meg i ansiktet fordi jeg var så jævlig stygg. De som pekte og lo av meg i garderoben før gymmen.

Jeg lar sorgen komme ut og jeg smiler til mørket. For jeg vet. Jeg vet at det ikke var min skyld.

Jeg var lubben, hadde langt hår, kviser og streng. Jeg fortjente det, gjorde jeg ikke? Det måtte jeg jo, hvorfor skulle de behandle meg som skrap, hvis jeg ikke var det? Det er dette som skremmer meg mest.

Jeg har lært hvor sterke ord er. Jeg har lært at ord kan forandre et menneske. Gjentagelsens kraft er fryktelig.

Les også:

Det er en del av meg som aldri har latt seg kneble, og jeg vet ærlig talt ikke hvor denne styrken kommer fra. Jeg tror dette har reddet meg, til slutt. Jeg er tilsynelatende velfungerende, jeg disputerte for doktorgraden i kjemi i februar i år, jeg kommer ut med to bøker til neste år. Jeg er noen.

Likevel har det tatt mange år å finne både styrken og stemmen til å snakke om mine tre år på ungdomsskolen. Nå når jeg endelig har funnet stemmen, vil jeg skrike. Jeg vil hyle så ordene mine dirrer og rister i korridorene på skolen. Jeg håper hele skolen brenner ned, at skjelettene og spøkelsene som er begravet på skolen kommer ut og blir sett. Blir hørt.

For jeg er ikke alene. Hva med alle andre som har følt det jeg har følt?

Dette er min stemme, og jeg skriker for dem, for hver og en av dem. For han som ble banket opp bak fotballbanen. For hun som ble fortalt hun var for tykk til å dusje med de andre jentene etter svømmingen. For han som bare ville være alene, men som ble pelmet med råtten melk på vei hjem fra skolen. Jeg skriker for alle som har ansvar, men som så bort. Som ikke ville se, som ikke orket, eller ville.

Les også:

Les også

Saksøker kommunen for ikke å ha grepet inn mot mobbing

Jeg skriker for lærerene, og jeg gråter for dem. For de vet. De vet.

Nå når jeg har funnet stemmen min, kan den aldri knebles igjen.

Hør! Det var ikke din skyld. Det var ikke din skyld at de lo av deg, at de slo, at de spyttet, sparket eller snakket om deg. Det er ingenting galt med deg. Du er ikke ødelagt. Det var ikke fortjent.

Det er stort å gå videre, å tilgi. Men jeg tilgir ikke. Jeg er ikke et stort menneske. Jeg hater dem alle sammen. Det verste er at de helt sikkert ikke vet hvor dype spor de har satt i meg, hvor mye de har ødelagt, hvor mange mennesker som lever med mørket.

Les også:

Les også

Mindre mobbing i bergensskolene

Med disse ordene slipper jeg luft til mine gamle sår. Jeg lar sorgen komme ut og jeg smiler til mørket. For jeg vet. Jeg vet at det ikke var min skyld.

Jeg håper du vet det også.

Det var ikke din skyld.

Les også:

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg