Hvem «tror mest på Norge»?

De siste ukene har vi sett tegn som kan tyde på at årets valgkamp blir en av de styggeste på lenge.

STYGT: De siste ukene har vi sett tegn som kan tyde på at årets valgkamp blir en av de styggeste på lenge, skriver daglig leder i Norges Fredsråd, Hedda B. Langemyr. Her fra en debatt med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg (H). Foto: Scanpix

  • Hedda B. Langemyr
    Daglig leder, Norges Fredsråd
Publisert:

Det finnes ingen klar definisjon på hva populisme er. En grei tommelfingerregel er likevel at det dreier seg om et syn på politikk hvor samfunnet er delt mellom et kollektiv, «folket», og en «elite» som styrer over disse. Ens egen politiske bevegelse presenteres som opprøret mot denne motsetningen. I tilfeller hvor denne er institusjonalisert i partiform, er tanken at «folket» igjen skal få sin rettmessige plass i utformingen av samfunnet, når bevegelsen oppnår politisk makt.

De siste ukene har vi sett tegn som kan tyde på at årets valgkamp blir en av de styggeste på lenge. Høyre og Senterpartiets krangling om hvem som «tror» på Norge gir oss en pekepinn. Sentrale FrP-politikeres beskyldninger mot TV 2 og Nordlys om å være «falske nyheter», er et annet eksempel. Politikk og løsninger viker til fordel for identitet: er du for eller er du mot «folket». At mediene, en av de viktigste bærebjelkene i ethvert demokrati, utsettes for angrep også fra personer med makt, bidrar til å forsterke denne motsetningen.

Med Frps deltakelse i den nåværende regjeringen har det dukket opp et nytt handlingsrom for norsk populisme. Arbeiderpartiet har, på tross av å være største opposisjonsparti, ikke klart å motarbeide dette. Det har blitt snakket en del om behovet for en venstrepopulistisk kraft i Norge, som kan seile opp som et alternativ til både høyrepopulismen, Senterpartiet og de mer konforme kreftene i sentrum.

Les også

Trump gir ekte populisme et ansikt

Ottar Brox, sosiologen og SV-politikeren som i sin tid introduserte populismebegrepet i Norge, ønsket et begrep for å beskrive en politisk bevegelse som skulle stå i motsetning til «teknokratiet» man opplevde i både Arbeiderpartiet og Høyre. Et antielitistisk venstreparti som tok folks erfaringer og ønsker på alvor og brukte disse i en strategi mot «makta» og «utviklingen». Dette kan sikkert høres tilforlatelig ut. Likevel trenger det ikke å være uproblematisk. Begrep som «eliten» og «folket» sier i seg selv ganske lite, og bidrar til å skape en polarisert debatt. Merkelapper og identitetsmarkeringer tar over for debatt om faktiske politiske løsninger.

Et utslag av en venstrepopulistisk maktkritikk kan bli en overdrevet mistillit til alt som på noe vis kan representere «eliten» i det offentlige ordskiftet. Foraktfull kritikk av «mainstream-medier», journalister, forskere, frivillige organisasjoner, politikere og andre aktører, har gjort det svært vanskelig å uttale seg offentlig dersom man kan puttes i en av de nevnte «elitene».

Når kommentarfelt i sosiale medier bugner over av bastante og selvrettferdige monologer om hvor forferdelige og ondsinnede politikerne våre er, sier det seg selv at avstanden mellom folk flest og politikken gjøres større, og at man henvises til hver sin sfære av det offentlige rom. Brox og de andre tidlige venstrepopulistenes ønske om en motekspertise som alternativ til maktens rådgivere, har måttet vike for en mer bastant, uforsonlig og selvrettferdig linje. Foreløpig er ikke denne særlig institusjonalisert verken i parti- eller organisatorisk form, men det kan fort endre seg.

For oss som jobber med fredspolitikk er dette problematisk. Fredsbevegelsens misjon er å påvirke norsk politikk i en retning hvor man søker å erstatte opprustning, spenning og krig med nedrustning, forsoning og dialog. For at dette skal lykkes er det avgjørende at de øvrige politiske kreftene, især de politiske partiene, er villige til å samarbeide. I et debattklima hvor man på forhånd har delt hverandre inn i «eliten» og «folket», blir det svært vanskelig å bygge forståelse for nødvendigheten av en slik dialog. Vi blir på én side angrepet for å være for elitistiske og for nær «maktas» meninger, men på samme tid kritiseres vi for å være for ideologiske, naive eller lite pragmatiske. Det er synd for alle som ønsker å være et bindeledd mellom grasrotaktivisme og politikk.

Les også

Vestlig autoritær populisme på kraftig fremmarsj

Populisme og polarisering dukker ikke opp i løse luften. Mye handler om at de store partiene ikke har klart å lytte og ta folk på alvor. Når folket ikke lenger føler det styrer «utviklingen» blir det satt spørsmålstegn ved om vi har et folkestyre. Slikt skaper god grobunn for motbevegelser. Maktarroganse er en annen drivkraft. Det ser man for eksempel på måten Senterpartiets vekst til stadighet forklares med «populisme» og utilslørte henvisninger til Trumps demagogi. Denne arrogansen og holdningen om at vanlige folks problemer ikke er noe å ta på alvor genererer mer fiendtlighet og forakt hos dem som føler seg overkjørt. Dette blir siden utnyttet av populistiske bevegelser, som gjennom effektiv slagordbruk og polariserte virkelighetsbilder har interesse av enda hardere motsetninger.

De store partiene, spesielt når de er i maktposisjon, har et særskilt ansvar her. Om de ønsker å forhindre «amerikanske tilstander» i Norge, er det viktig at de tør innrømme feil, opptre mer ydmykt og tør gå tilbake på upopulære beslutninger. Fremfor bortforklaringer, usynliggjøring eller nedlatenhet, bør de heller søke å lytte. Det er ikke formålstjenlig å ha det slik at folk og toppolitikere snakker forskjellige språk og har forskjellige virkelighetsoppfatninger i sak etter sak. Men også folk flest, inkludert grasrotaktivister, har et viktig ansvar. Én ting er ansvarliggjøring av politikere.

Les også

Ingen erfaring. Bare ego, løgner og populisme. Donald Trump er tidenes minst kvalifiserte presidentkandidat.

En annen ting er å tillegge politikere onde hensikter, og fremme regelrett hets og mobbing, akkompagnert av monomane insisteringer på at alt ville vært bedre om politikerne hadde blitt erstattet av representanter fra det virkelige «folket». Slikt oppmuntrer ikke nåværende eller fremtidige politikere til å søke dialog og åpenhet som metode. Slikt fører ikke til at politikerne tar til seg rettmessig kritikk, men fører tvert om til at man kan risikere å delegitimere egen sak, i tillegg til å presse politikerne enda lenger inn i verdener hvor det enkleste blir å la være å forholde seg til «grasrota» og folk flest.

Dette er en velment oppfordring til alle partiene som stiller til valg i år: La valget 2017 handle om politikk, veivalg og løsninger – og ikke om identitetsmarkeringer og kunstige motsetninger mellom «folk» og «elite». Ingen kan uten videre puttes i noen av disse båsene uansett. De beste løsningene kommer gjennom samarbeid og dialog med innspill fra alle parter, også meningsmotstandere og miljøer som kan virke korrigerende på ens oppfatninger av verden. Både politikere, medier, folk flest, grasrotorganisasjoner, og alle som befinner seg imellom, har et ansvar for dette. Vi bør ha interesse av en redelig valgkamp med et sunt og løsningsorientert debattklima.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg