Takk, Vestre!

Jeg er glad for at vi har en næringsminister som nå tør å ta et oppgjør med lederlønnsgaloppen.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Nå kommer ledere og rikfolk landet over til å syte og klage. Krokodilletårene fra landets best stilte vil flomme utover samfunnet. Argumentene er nok gode. For nå vil alle selskaper staten har eierskap i, bare ha dårlige ledere fremover.

Det vil ikke lenger være mulig for selskaper å hente den kompetansen de trenger i sine toppstillinger. Det kommer til å gå ut over inntjeningen til disse selskapene. Staten kommer nok til å tape på dette tullete påfunnet fra næringsminister Jan Christian Vestre som ikke har greie på næring.

Les også

Gjør drastisk grep for å strupe galopperende lederlønninger

Vel, det er nok slik noen vil legge det frem. Antakelig dem som selv blir rammet av tragedien, ikke på vegne av seg selv så klart, men de er bekymret for selskapenes beste! Og mange vil nok tro dem.

Det er lenge blitt bygget opp en forestilling om at ledere er verdt så mye mer enn de andre ansatte. At om man bare har den beste lederen i sin organisasjon, så får man det beste laget. Da må man selvsagt betale deretter. De beste lederne blir jo da en ettertraktet, begrenset vare, og som kjent må jo markedet justere prisen etter. Lønningene må opp da, altså.

Det er bare noe forbannet tull. Det er også merkelig at dette prinsippet bare skal gjelde ledere. I bilbransjen er det så stor mangel på bilmekanikere at det begynner å bli vanskelig å drive, likevel er ikke det å øke lønnen et alternativ for arbeidsgiversiden. Vi må bare utdanne flere, selv om de fleste slutter etter fem til ti år og får bedre betalte jobber i andre bransjer.

Ledere i dag er stort sett godt kompensert. Det å være leder kommer med et ekstra ansvar, og jeg mener så klart det er helt riktig å kompensere for dette. Det er ikke uvanlig at ledere både i det offentlige, i private selskaper staten har eierskap i og ellers i næringslivet, har lønninger på nivå med, eller langt utover det vi mener er rett sum for ansvaret statsministeren vår har. Og det med relativt begrenset ansvar i de lederrollene.

Når lønnsoppgjøret kommer og vi skal få en økning, er det ikke på noen som helst måte urimelig at de som da allerede er overkompensert, faktisk får det samme som alle andre – i kroner og øre, ikke i prosent.

Fordi det er så enkelt at dersom du som leder tjener, la oss si to millioner, og vi bruker for enkelhets skyld fem prosent lønnsøkning, så får du en økning på 100.000 kroner det året. Så er du grei og gir dine ansatte som tjener 400.000 kroner i året fem prosent økning, da får de en økning på 20.000 kroner i året.

Les også

Krav om bærekraft i statens selskaper: – Kjempevanskelig å kontrollere dette

Etter at vi alle har betalt våre økte kostnader inneværende år, si cirka 25.000 kroner, så sitter de ansatte igjen med 5000 kroner i reallønnsnedgang, mens lederne har 75.000 kroner til overs de kan kose seg med. Penger de gjerne kan investere, få god avkastning på, slik at forskjellene fortsetter å vokse.

De ansatte må gjerne kutte feriereiser, fritidstilbud til barna, matbudsjettet eller andre nødvendigheter for å få endene til å møtes. Det er ikke misunnelse på dem som har mest vi sliter med i Norge, det er en sterk rettferdighetssans. Og det er ikke urimelig å reagere på urettferdighet.

Det har gjort at Norge er et godt land å bo i, der de aller fleste har det bra. La oss fortsette å bygge landet på den måten, og etter den filosofien. Med små forskjeller, og like muligheter for alle.

Jeg er glad for at vi har en regjering og en næringsminister som nå tør å ta et oppgjør med den lederlønnsgaloppen som har vært i Norge de siste årene. Det har satt hele den norske modellen i fare.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.