Jeg er blitt slik som dem jeg hastet forbi

Dere går glipp av noe ved ikke å tørre å snakke med meg.

Vivian Brosvik skriver om hverdagen som rammet av nervesykdommen ALS.
  • Vivian Brosvik
    ALS-rammet, Bergen
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi har vel alle vært der, kjent på de følelsene som gjør oss ukomfortable.

Kanskje så du en fattig sjel sitte på et gatehjørne mens du hastet av gårde, og alt du klarte å tenke på, var å komme deg fort nok forbi.

Kanskje så du en som tabbet seg ut i folkemengden, og alt du klarte å tenke, var hvor glad du var for at det ikke var deg.

Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet si at jeg har kjent på den følelsen, jeg har vært der. Jeg var en av dem som hastet forbi, jeg så ikke mennesket, jeg så bare situasjonen – en situasjon som ga meg følelser jeg helst ikke ville kjenne på, følelser som skam, utrygghet og skyldfølelse.

Det var lettere å gjemme seg før, overse de situasjonene som brakte med seg disse følelsene. For det verste som kunne skje, var at jeg skilte meg ut, da var det tryggere å være en av mengden. Men hva hvis du plutselig ble en av dem, hva hvis du ikke kunne skjule alle dine problemer lenger?

Det er lettest å haste forbi når en ser en situasjon som gjør en ukomfortabel.

Sånn er det blitt for meg, jeg er ikke usynlig lenger. Jeg kan ikke skjule meg i mengden lenger, nå er jeg den som skiller seg ut. Rullestolen prater for meg, rullestolen sier mye om hvordan livet mitt er blitt.

Men den forteller ikke alt, den forteller ingenting om mennesket som sitter i den.

For plutselig ble livet snudd på hodet, plutselig ble det jeg som fikk nysgjerrige blikk, plutselig var det meg de visket om bak ryggen på meg. For noen er rullestolen alt de ser, og den overgangen har vært vanskelig å takle.

Noen ganger har jeg bare lyst til å rope ut at jeg fortsatt er her, og andre ganger har jeg bare lyst til å gjemme meg.

For meg skulle det en sykdom til før jeg skjønte hva det handlet om. Det måtte en sykdom til før jeg innså at mine følelser har ingenting med saken å gjøre. Vi må tørre å kjenne på disse følelsene som oppstår i ukomfortable møter, vi må tørre å være medmennesker. Vi må faktisk tørre å spørre.

Mange ser bare rullestolen når de møter en person som sitter i en slik, skriver innsenderen.

Jeg opplever stadig å bli dømt for mine fire hjul, noen legger ikke merke til mennesket oppi. For er det en ting vi mennesker er flinke til, så er det å forhåndsdømme. Vi dømmer før vi har fått hele historien, vi dømmer fordi vi er uvitende. Jeg har selv opplevd hvor vondt det er å overhøre samtaler om seg selv. «Hva har skjedd med henne?» «Hun ser jo virkelig syk ut!» Det gjør fryktelig vondt å overhøre slik hvisking og tisking fra godt voksne mennesker.

Noen er redde for å gå imot strømmen, noen er redde for å skille seg ut. Ja, noen er rett og slett bare redde! Redde for å kjenne på egne følelser, redde for egen reaksjon.

Derfor haster de fleste av oss rett forbi, vi ser bare situasjonen og ikke mennesket. Det er sikkert lettere sånn. Ta en snarvei, så vi slipper å kjenne på disse vanskelige følelsene.

Nå vet jeg bedre, for nå skiller jeg også meg ut. Jeg vet hva dere går glipp av ved ikke å tørre.

En liten gutt står ved min side, holder godt fast i rullestolen mens han studerer menneskene som går forbi. Jeg ser på ham, og alt jeg klarer å tenke på er: «Jeg må huske å lære deg medmenneskelighet, nestekjærlighet og sist men ikke minst, mot til å spørre», for det er alt som skal til ...

Innlegget ble først publisert i skribentens blogg, Mamma på hjul.

Publisert