«Ex on the Beach» har tatt millenniumsgenerasjonen tilbake til huleboerstadiet

Realityprogrammet «Ex on the Beach» har ett eneste mål for sin underholdning: å produsere mest mulig drit, mener Sander Riis Eilertsen i sitt debattinnlegg.

VANT GULLRUTE: Ex on the Beach-deltaker Melina Johnsen (til v.) vant Gullrute for årets TV-øyeblikk. Marit Hommedal, NTB scanpix

Debattinnlegg

Sander Riis Eilertsen
Masterstudent ved NHH

Realityprogrammet «Ex on the Beach» starter snart opp med sin andre sesong. I den sammenheng våger jeg meg frem med følgende påstand: Programmets popularitet er symbolsk for hvor grenseløst kulturløs den norske millenniumsgenerasjonen er.

De færreste mellom 15 og 25 leser bøker. For mange unge gutter oppleves det sågar stigmatiserende å snakke om at de leser bøker. «Alle», det vil si gjennomsnittlig 370.000 hver uke, så på «Ex on the beach». For sistnevnte påstand trengs knapt noen undersøkelse. Alt du trenger er å spisse ørene på bussen, i kantinen, eller generelt hvor som helst der hvor ungdom befinner seg. Programmet er en sjelden stor snakkis.

Er fravær av boklesing, og hva vi ser på TV, et mål på innbyggeres grad av kultivering? Vel, det sier mye om hva vi ønsker å bruke tiden vår på, hva vi fyller hodet vårt med, hvilke tanker vi ønsker å ha og hvilke impulser vi foretrekker. Det er gjennom refleksjon vi kultiveres, og det er unektelig mer å reflektere over i en Hemingway-roman, enn i et par som har sex på TV.

Les også

Blogger Kristin Gjelsvik slo et slag for frivillig barnløshet. Like etter fant hun ut at hun var gravid.

Litt reality må selvsagt være lov. Vi trenger alle å lufte hodet med litt fjas en gang iblant. Det er først når du kan velge mellom nærmere ti realityserier i året, alle produsert i et land som er på størrelse med en alminnelig europeisk storby, at du begynner å lure på hva som egentlig foregår.

Og enda sterkere begynner du å lure, når du tar innover deg hva det er vi ser på. Historien til norsk ungdomsreality er en reversert evolusjonsstudie i fortfilm.

Som deltaker på «Big Brother», for drøyt 15 år siden, ble det snakket om deg i årevis dersom du hadde sex på TV. Så kom «Paradise Hotel», og plutselig var det sex hvert år – attpåtil flere ganger pr. sesong! Noen år seinere ble du knapt tildelt spalteplass i mediene, om du ikke hadde hatt sex med flere personer pr. sesong. Og så kom altså «Ex on the Beach».

Tidligere skulle tilsvarende ungdomsreality, som for eksempel «Paradise Hotel», i det minste følge en slags historie og noen klart definerte regler: De innebar et narrativ hvor folk kunne søke spenning, følge deltakerne i deres utvikling og personlige konflikter. Den gang da.

«Ex on the Beach», derimot, har ett eneste mål for sin underholdning: å produsere mest mulig drit. Produsentene har rett og slett lært å kjenne sitt marked, hoppet bukk over de elementære grunnlover som tidligere lå til grunn for et godt konsept. Istedenfor har de gått rett på saken det unge norske publikum tilsynelatende tørster etter. De har gått til de fasettene av mennesket som ligger nærmest det utilslørte dyriske instinkt: sex, femkant, nakenhet, muskler, kroppsdeler, konflikter, mobbing, slåssing og rus. Alt uten en større sammenheng, alt uten noen overordnet idé eller konsept.

Dette ønsker vi å bruke tiden vår på – det er disse impulsene vi tilsynelatende ønsker oss. Som en realityverdens reverserte evolusjonsprosess, er den norske millenniumsgenerasjonen nå plassert nærmere huleboerne enn vi har vært på flere tusen år.

Ikke bare ser vi dem på TV, også i andre kanaler blir kulturbærerne dyrket. Legger du sammen tallet på Instagram-følgere til fjorårets deltakere, blir det flere hundre tusen: De er rett og slett forbilder.

Les også

Disse vant Gullruten-priser: – Det er helt sinnsykt kult

Dersom deltakerne hadde blitt dyrket som en slags guilty pleasure, som en skamfull og tabubelagt glede vi ikke ønsker å fortelle andre om, hadde det vært greit nok. Men det er så visst ikke tilfelle: Vi gir dem offentlige priser for deres produksjon av nonsens!

Under Gullruten i mai ble tidligere deltaker i programmet, Melina Johnsen, tildelt prisen for årets TV-øyeblikk. Hva var hennes gullverdige øyeblikk som fikk den kvalifiserte juryen til å bestemme seg? Jo, det var da hun mobbet en annen deltaker for å være feit, bleik, stygg, og (ironisk nok) «ikke være en dritt».

Dit har vi altså kommet. Kall det hva du vil, men det er vanskelig å argumentere mot at sistnevnte hendelse er det ytterste manifest på hvor langt ned i kultur, eller skal jeg si ukultur-grøften, som min generasjon har gravd seg.

Det er bare å ønske oss lykke til.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg