Våger vi å møte pasientenes smerte?

Å møte et menneske i krise og bære den andres uro og smerte uten selv å bukke under, krever mye.

VONDT: Etter mange år i helsevesenet vet jeg at utgangspunktet for all vår gjerning må være pasientens behov. Men da må vi få rom til å mestre vonde møter, skriver Ingrid Hage (til venstre). Her er hun på jobb på legevakten i Os sammen med Siri-Linn Schmidt Fotland. Arkivfoto: Paul S. Amundsen

Debattinnlegg

Ingrid Hage
Sykepleier og førstelektor ved VID vitenskapelige høgskole

STARTET DEBATTEN: Kreftpasient Linda Gildrenes skrev om sitt møte med helsevesenet i dette innlegget nylig. «Er jeg en av mange, en pakke som skal sendes på et transportbånd? Hvorfor ikke se på meg som et individ?» skrev hun. Faksimile, BT 23. oktober

Kjære Linda Gildrenes. Ditt sterke og såre innlegg i BT 23.10 berørte meg sterkt. Det var vondt å lese om dine erfaringer i møte med helsetjenesten. Du klandrer systemet, men hva er «systemet»? Og hva gjør systemet med oss som jobber i det?

Jeg har lang fartstid i helsetjenesten både som sykepleier, leder og lærer. For hvert år som går, blir jeg mer og mer klar over at utgangspunktet for all vår gjerning må være pasientens behov. Ved å ta den andres perspektiv, åpner man for å forstå. Hvem er du, Linda? Hva trenger du i den situasjonen du er i nå? Hva er viktig for deg?

Daglig møter vi mennesker på sitt mest sårbare. Disse møtene skjer i høyteknologiske miljøer der det er vanskelig å finne en god balanse mellom effektivitet og varhet. Dag og natt, hverdag og helg, utfordres denne balansen.

På kort varsel går du fra en akuttsituasjon på liv og død, et menneske i sorg eller en pasient med smerter, til møtevirksomhet, timelister, journalskriving og dokumentasjon av avvik. Noe av svaret på den berettigede kritikken mot helsevesenet kan ligge i dette spenningsfeltet.

Vi som jobber i helsetjenesten mestrer ikke denne balansen i tilstrekkelig grad. Vi svikter når vi ikke legger til rette for individuell mestring i menneskelige relasjoner. Menneskelig engasjement er en forutsetning for gode relasjoner, men slikt engasjement bekreftes eller belønnes i liten grad av systemet selv.

Målbare «ytre» resultater vektlegges av både under utdanning og i arbeidslivet, ikke den innsatsen som må legges ned for at mennesker skal kunne stå oppreist, både fysisk, psykisk og eksistensielt.

Du forteller at du ikke kan bli frisk. Det finnes kanskje ikke helbredelse, men det er likevel mye som er viktig i denne fasen av livet – den kan fylles med mening, håp for morgendagen, gode opplevelser og gylne øyeblikk. Du er et hakk nærmere den døden som vi alle frykter, og blir en påminnelse om vår egen forgjengelighet.

Er det derfor vi ikke våger å virkelig møte deg og smerten din?

Noe av svaret på dette spørsmålet kan nok knyttes til stort arbeidspress og ytre travelhet, men mye av forklaringen tror jeg ligger i vår indre motstand. Våger jeg dette møtet? Klarer jeg å møte den andres smerte? Hva utløser den andres smerte i meg?

Det menneskelige møtet er en bærebjelke i all helsetjeneste. Vi vet at trygghet og tillit er en forutsetning for behandling, omsorg og lindring. Vi vet hva som skal til, men likevel opplever vi ofte avmakt, håpløshet og fortvilelse – uansett roller. Mennesker når ikke frem. Hva skjer med motiverte, dedikerte helsearbeidere? Svikter systemene også dem?

Det er behov for tilrettelegging og ivaretakelse av en stadig voksende arbeidsstyrke. Å kunne møte og ivareta hele mennesket i krise, å kunne bære den andres angst og uro, smerte og lidelse uten selv å bukke under, krever mye.

Min erfaring er at helsetjenesten i altfor liten grad legger til rette for å utvikle og styrke den enkelte medarbeiders evne til å mestre dette. Resultatet kan bli at vi beskytter oss bak uniformer, travelhet og unnskyldninger, eller ender opp som demotiverte, utslitte medarbeidere.

For å se andre må vi se oss selv. Å bli kjent med seg selv og sin egen smerte, øker muligheten for å se og romme andre menneskers smerte. Men denne livsnødvendige oppgaven «belønnes» ikke av systemet selv. Vi trenger tid og rom til å reflektere over livet og arbeidet vårt for å kunne anvende det i menneskelige møter, både under utdanningen og i den kliniske verden.

Dette brevet er ingen unnskyldning. I beste fall er det et forsøk på å forklare noe av det vi står i. Jeg skulle ønske du hadde sluppet å oppleve det du har opplevd, men jeg er takknemlig for at du deler det med oss. Det åpner for et skritt i riktig retning.

Ja, det er sårt å kle seg følelsesmessig naken. Det er også modig å gjøre det, og jeg håper at de menneskene du treffer videre på din livsreise bruker motet sitt til å se Linda – til møte deg på en god måte. Det fortjener du.