Du kan få meg ut av Løvstakken, men du får aldri Løvstakken ut av meg

Jeg kjenner stolthet over bydelen jeg vokste opp i.

Publisert Publisert

Jeg er glad jeg vokste opp der jeg gjorde, skriver innsender Marius Bruun. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Marius Bruun
    Bergen

Jeg husker min første Levi’s-bukse. Jeg var 14 år gammel og arvet den av en kamerat som er to år eldre enn meg. Ikke bare den, jeg arvet fire Levi’s-bukser på en gang.

Ok, så var de kanskje et hakk for lang i beinet, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Ikke var de nye, noe jeg i grunnen bare så fordeler med. De var ikke unødvendig stive og ukomfortable, men tvert imot akkurat passe inngått.

Den dag i dag lurer jeg fortsatt på om de buksene egentlig var blitt for små for kompisen min, jeg er neimen ikke sikker. Men det jeg vet, er at jeg aldri – verken før eller siden – har brettet buksene mine med like stor verdighet som akkurat de fire Levi’s-buksene.

Jeg er glad jeg vokste opp der jeg gjorde. Løvstakken, Viken, Ny Krohnborg skole. Undergangen på Danmarks plass, Tennisen i Løbergsveien, Gyllaren ved Puddefjordsbroen. Og en ikke ubetydelig andel sosialboliger i skolekretsen. Vi var flere som arvet buksene våre på Ny Krohnborg.

«Jeg ble glad i å gå. Jeg gikk med avisen og tur med hunden, og gikk rundt til venner og spurte om de kom ut», skriver Marius Bruun om barndommen under Løvstakken. Foto: PRIVAT

Selv vokste jeg opp i bunnen av fjellsiden, med utsikt fra stuevinduet rett ned på BMV Solheimsviken. Vi hadde alltid mat, ingen skal si noe annet.

Jeg er også glad jeg vokste opp da jeg gjorde det. NRK var det soleklart mest vanlige alternativet, så vi kunne prate om de samme tingene uke etter uke, for alle hadde sett det samme. Som at Steven var et gøy navn i såpeserien «Dynastiet» og søsteren Fallon et smykke utenom det vanlige, og at vi alle så frem til tippekampen på lørdager klokken 16.

For heldigvis hadde vi TV. I en tid uten Instagram, Snapchat og Facebook. Uten offentlige skrytealbum og likes, uten offentlig skam og flauhet, uten offentlige bevis på hva som skilte oss. Det var uten tvil verst for dem som faktisk hadde en far som var representert på skattelistene, snakk om å være i mindretall!

Det var en tid da det faktisk var mulig å gjøre noe selv for å bøte på. Jeg var elleve år da jeg fikk lov til å begynne å gå med avisen. Som vikar, selvsagt, det var 12-årsgrense for å få eget strøk.

Det var en rimelig stolt elleveåring som kunne gå ned i Sparebanken Vests filial på Danmarks plass, trekke kølapp og vente på tur, for så å åpne egen sparekonto med god hjelp av Kari, som var mye koseligere enn jeg trodde en bankdame kunne være.

Jeg tenkte at «nå er jeg i gang. Herfra er det bare en vei, oppover!».

Jeg kunne spørre en kompis om vi skulle gå på kino, og til og med kjøpe Toffin å ta med inn i kinosalen. Ikke hver uke selvsagt, ikke hver måned engang, men en gang iblant. Jeg kunne være med. Noen ganger i året leide vi moviebox.

Og jeg fikk innimellom nye klær. Før skolestart hver høst kom det som regel en hentelapp i postkassen fra Ellos. Det var stort! Og vi hadde til og med bil. En rød boble. Jeg tror det var den siste solgte boblen i Bergen, for jeg så aldri nyere nummerskilt.

Vår var brukt da vi kjøpte den, og jeg er glad boblen allerede da hadde en viss kultstatus. Og jeg var både redd og lei meg da den sto i full fyr ved siden av drosjeholdeplassen på Danmarks plass.

Les også

Duften av barndommens jul

Jeg ble glad i å gå. Jeg gikk med avisen og tur med hunden, og gikk rundt til venner og spurte om de kom ut. Ofte var det mange ute allerede. Vi spilte fotball på Tennisen, syklet gatelangs, lekte gjemsel og Nøtt eller Sannhet.

Mye var gratis, og vi var mange som benyttet oss av det. Sett i ettertid var det kanskje en del fra Løvstakken som dro den litt lenger, og fortsatte med å forholde seg til ting man fikk tak i gratis. Jeg hadde heldigvis en jobb.

Og hadde heldigvis lært meg en lekse og to.

Jeg var vel ti eller elleve år. Hadde akkurat lagt meg. Det ringte på døren, og jeg hørte mor prate med en ukjent ute på gangen. Min mor fikk meg opp av sengen og inn i stuen, og til slutt måtte jeg innrømme at jeg hadde vært med.

Vært med inn i kjelleren til han fremmede mannen som satt i stolen, og stjålet hver vår flaske brus. Innbrudd der, altså. Et liv bak murene. Svette håndflater, tårer i øyekroken, puls i 300.

Jeg slapp billig unna.

Jeg måtte erstatte brusen, og min mor fikk meg til å gå på døren med blomster til dem dagen etterpå. Snakk om «walk of shame» gjennom gatene med en blomsterkvast i hendene – jeg tror aldri noen har gått raskere. Jeg fant vel ut der og da at jeg passet dårlig til å være forbryter.

Vi blir alle preget av vår oppvekst. Jeg bor ikke lenger på Løvstakken, men kjenner stolthet over bydelen jeg vokste opp i. Erfaringene har kanskje også begrenset min streben etter rikdom.

Å skulle sprade rundt i merkeklær, gå på fancy restauranter og bestille femretters med vinpakke, ville på sett og vis distansere meg fra min egen oppvekst og identitet.

Du kan få meg ut av Løvstakken, men du får aldri Løvstakken ut av meg.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg