Det er ikke museene som tar den største risikoen

Museumsledere er sjeldent kunstnere selv, og det er lett å glemme hvor kunsten kommer fra.

KUNST I HUS: Kunstner Kari Dyrdal monterer utstillingen sin på Kode tidligere i år. «Først og fremst er det selvsagt kunstnerne selv som tar den første og største risikoen ved å velge sitt yrke, være standhaftig på atelieret og stå for sine ideer», skriver Anne Hilde Neset. Eirik Brekke

  • Anne Hilde Neset
    Direktør ved Kunstnernes Hus, Oslo

I en gjestekommentar i BT 31. mai skriver Kode-direktør Petter Snare: «Hvorfor må vi se spiret på Notre-Dame brenne på Instagram før vi skjønner hva vi har»?

Uansett hva man kan mene om akkurat det resonnementet, har Snare viktige poeng.

Mens vi overøses av taler om hvorfor kunst og kultur er viktig for å forstå oss selv i en samtid som mildt sagt er komplisert, finnes det en annen faktor å ha med i det kulturelle regnestykket.

Det er at kunst kan belyse våre sosiale og politiske blindsoner som ellers ikke hadde blitt fanget opp av historien.

Les også

Kunst er sivilisasjon

Snares poeng er at vi behøver museene for å ta vare på denne historien, slik at disse blindsonene kan beskues og tenkes over, forvaltes og til slutt lære oss noe.

Det som Snare ikke sier, er at for å få kunsten inn i museene må den først bli skapt, og vist, slik at museenes innkjøpskomiteer kan se den.

Derfor vi må ikke bare ta vare på museene, men ta vare på de mindre visningsstedene som tar risiko, og ikke minst kunstnerne selv.

Museenes samlinger i dag viser frem et narrativ som har store hull og fremviser en mangel på mangfold både hva gjelder kjønn, klasse og etnisitet.

Det reiser spørsmålet om hvem som har fått lov til å figurere i historiebøkene våre og hvem som har fått lov til å skrive den historien. Dette er viktige spørsmål å stille.

«Kunsten skal presse seg frem, være ufordragelig. Få deg til å se det du ikke vil se, det du helst vil ignorere i håp om at det blir borte. Den skal være ubehagelig,» skriver Snare.

Denne ufordragelige kunsten går dermed inn i en museumssamling, der den blir håndtert, dokumentert, forsket på og gjenutstilt. Den kan i fremtiden kanskje fortelle oss om det vi synes var ufordøyelig i 2019. Så langt er vi enige.

Les også

Denne verdensarven er i fare

Men det er viktig å understreke den risikoviljen som ligger til grunn før kunsten når museumsdøra. For det er ikke museene som tar den største risikoen ved innkjøp.

Først og fremst er det selvsagt kunstnerne selv som tar den første og største risikoen ved å velge sitt yrke, være standhaftig på atelieret og stå for sine ideer.

Museumsledere er sjeldent kunstnere selv, det er lett å glemme hvor kunsten kommer fra.

Snares argument tar for gitt at kunstneren får vist frem sin kunst før den kjøpes inn av museet, men det kan være viktig å belyse hvordan dette skjer.

Norge har en stolt tradisjon for kunstnerdrevne visningssteder og kunsthaller, store og små. De skal mane frem nye navn, nye ideer, være tett på kunsten og kunstneren, og som hele tiden skal sørge for et tilfang av nye kunstuttrykk.

Visningsstedene skal ikke være markedsdrevne, som gallerier og messer er, men drive frem samtidskunsten med kuratorisk risikovilje, samfunnsengasjert smidighet og årvåkne internasjonale antenner.

Les også

Kulturarven vår ligg i utette uthus og lagerbygg

Visningsstedene er en nødvendig motvekt til en museumskultur som bekrefter kunstnerstemmene etter at deres viktighet allerede er vedtatt. Men de tar sjelden selv risikoen ved å dyrke dem frem.

Se bare på teaterstykket «Ways of Seeing», som først ble vist hos en risikovillig institusjon som Black Box, for deretter å kunne bli løftet frem på Festspillene i Bergen.

«Kunsten skal presse seg frem» i kulturarven vår, i Petter Snares gode ord.

Men først må den presses frem av institusjoner som har anledning til å ta sats, ha risikovilje og eksperimentere i en mer og mer markedsdrevet kunstvirkelighet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg