En nødvendig fredspris

Abiy Ahmed har gjort mer for politisk liberalisering enn noen av hans forgjengere.

Publisert: Publisert:

FORTJENT: Det er ingen tvil om at tildelingen oppfyller Nobels ønske om at prisen skulle gå til den personen som har gjort mest eller best arbeid for å fremme fellesskap mellom nasjoner, og etablere og promotere fredsprosesser, skriver Lovise Aalen. Foto: Tiksa Negeri, Reuters

Debattinnlegg

Lovise Aalen
Forskningsleder, Christian Michelsen Institute

Tildelingen av Nobels fredspris til Abiy Ahmed er både fortjent og nødvendig.

Statsministeren i Etiopia fortjener prisen på grunn av arbeidet han har gjort for å skape fred på Afrikas horn, spesielt mellom Etiopia og Eritrea.

Han trenger den for å få støtte til å fortsette de politiske reformene han har startet i sitt eget land – en prosess som er utfordret av motstandere innad i partiet, og av en mengde av etniske konflikter i Etiopia.

Det er ingen tvil om at tildelingen oppfyller Alfred Nobels ønske om at prisen skulle gå til den personen som har gjort mest eller best arbeid for å fremme fellesskap mellom nasjoner, og etablere og promotere fredsprosesser.

Etter at han ble utnevnt til statsminister i Etiopia, den nest mest folkerike staten i Afrika, sør for Sahara, i april 2018, har han sluttet fred med den langvarige fienden Eritrea, og bidratt til å forhandle mellom opposisjonen og regjeringen i Sudan.

Fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea, som ble signert i juli 2018, gjorde det mulig for familier som hadde vært separert siden krigen mellom de to landene ble avsluttet i 2000, å gjenforenes. Sommeren 2018 krysset tusenvis av eritreere og etiopiere grensen, gråtende av glede over å se sine kjære slektninger og venner igjen.

Ahmed og den eritreiske presidenten Isayas Afewerki besøkte hverandres land, og ble møtt av jubel fra folk på begge sider av grensen, folk med felles kultur og religion, enkelte med felles språk.

INNSENDEREN: Lovise Aalen Foto: CMI

Håpet om at freden ville bringe politisk endring innad i det ekstremt undertrykkende Eritrea, ble dessverre rask knust. President Afewerki har ikke åpnet for noen politiske reformer, og opprettholdt den obligatoriske/tvungne nasjonale militærtjenesten, som er en av hovedgrunnene til at eritreisk ungdom flykter fra landet.

I månedene etter fredsavtalen har grensen vært stengt ved flere tilfeller, hovedsakelig fra eritreisk side, for å kontrollere bevegelsene over grensen.

Denne tildelingen kan bidra til å opprettholde presset om at de to landene skal fortsette normaliseringsprosessen de har startet, og forhåpentligvis medvirke til en dialog om politisk reform i Eritrea.

I løpet av sitt første halvannet år som statsminister i Etiopia, har Ahmed gjort mer for politisk liberalisering enn noen av hans forgjengere.

Han har startet en prosess for å oppnå fred og demokrati i en autokratisk stat. Han har løslatt titusener av politiske fanger, invitert forviste opposisjonspartier og bevæpnede bevegelser tilbake fra eksil, og startet revisjonen av lover som undertrykker opposisjon, sivile samfunn og mediene.

Han har utnevnt en tidligere fengslet opposisjonspolitiker til leder av valgstyret i Etiopia. Under hans styre fikk landet sin første kvinnelige president og høyesterettspresident, og halvparten av ministrene hans er kvinner.

Han har etterlyst nasjonal forsoning i sine taler, for å minske de etiske skillene som har blitt dyrket under tidligere lederskap. Talen hans om nasjonal forsoning ble spesielt godt mottatt av de mange etiopierne som er lei av den etniske politikken det Tigaryan-dominerte lederskapet har ført siden 1991.

Ahmed er personifiseringen av en mangfoldig og inkluderende etiopisk nasjonalidentitet. Han tilhører den største, men historisk mest undertrykte etniske gruppen i landet, oromoene, har kristent livssyn og muslimsk-kristen bakgrunn. I tillegg behersker han flere av landets åtti språk.

Dette har skapt håp og begeistring blant etiopierne, men også bekymring blant den tidligere privilegerte eliten. Det har også ført til et oppsving i krav fra tidligere undertrykte etniske grupper. Det sistnevnte har ført til fornyet vold mellom flere etniske grupper i landet, og skapt et stort antall nye internt fordrevne folk.

Om Ahmed vil greie å håndtere disse utfordringene og forbli tro mot sine demokratiske intensjoner, vil vise seg snart, i det forestående nasjonale valget i 2020.

Som en leder utpekt av et autokratisk parti, ikke valgt gjennom en demokratisk prosess, må han demonstrere at han genuint ønsker å åpne for politisk konkurranse – en konkurranse som kan frata ham og det regjerende partiet makten.

Fredsprisen er en sterk oppmuntring til å fortsette på veien han har startet, og kan gi ham det ekstra dyttet han trenger fra det internasjonale samfunnet for å stå mot dem som ønsker at Etiopia skal fortsette som et udemokratisk regime.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg