Vi bodde i en trang leilighet i et av byens penere strøk. Det vil jeg ikke anbefale noen.

Til dere som mener at vi bør spre de kommunale boligene mer: Jeg tror dere tar feil. Vi trenger å bo i nærheten av andre fattige familier.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg var 29 år gammel og alene da jeg fikk barn. Barnet sov lite, kroppen min begynte å slite. Det er ikke slik at man blir syk og så får man uføretrygd. Alt har en historie.

Les også

Debattleder Liv Skotheim: Derfor trykker BT «Historier om fattigdom»

Jeg er blitt fortalt at da jeg var ni måneder gammel, veltet barnestolen jeg satt i. Jeg fikk brudd på kraniet, og etter noen dager hadde jeg en pute av spinalvæske i bakhodet. Jeg ble innlagt på sykehus og fikk tappet væsken. Inngrepet var sikkert både vondt og angstfullt, og da jeg ble hentet var jeg apatisk. Det er i alle fall det jeg er blitt fortalt. Selv er jeg overbevist om at mange av mine plager senere i livet begynte der

• Les alle tekstene i «Historier om fattigdom»-serien.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt angst, og i 10-årsalderen ble jeg rammet av søvnløshet. I barndommen sov jeg annenhver natt, og husker fremdeles trykket i hodet de dagene jeg satt på skolebenken uten ett sekunds søvn natten før. Likevel gjorde jeg det godt, både på skolen og på idrettsbanen.

Det var under fysioterapistudiene at helsen begynte å skrante for alvor. Jeg kom meg ikke lenger på lesesalen. Pensumet ble lest liggende på ryggen i sengen. I 1989 kollapset jeg, og fikk etterhvert diagnosen ME. Siden jeg hadde stått kort tid i en liten stilling, ble attføringen lav. Sønnen min og jeg ble derfor sosialklienter mens vi ventet på uføretrygd. Det er i sosialhjelpen man finner de aller fattigste. Det ble de verste fem årene av mitt liv.

Først bodde vi i en trang leilighet i et av byens penere strøk. Det vil jeg ikke anbefale noen. Sønnen min gikk på skolen med elever som hadde langt mer. Han skilte seg ut. Han hadde ikke de nyeste dataspillene. Vi hadde ikke råd til å reise på ferie. Jeg så at det var tungt for sønnen min.

Etter hvert flyttet vi i kommunal bolig. Det var en stor opptur for oss begge. I et område med flere fattige barnefamilier skilte vi oss ikke ut. I en oppgang med ensomme minstepensjonister, innvandrere og rusmisbrukere, fant vi oss til rette og fikk det bedre. Til dere som mener at vi bør spre de kommunale boligene mer: Jeg tror dere tar feil. Jeg tror en trenger å bo i nærheten av andre med samme økonomi.

Hos oss var det min sykdom som skapte problemer. Sønnen min var redd for at jeg skulle dø. Han så at jeg måtte hvile mye på sofaen, og om kvelden måtte jeg ofte berolige han. Det var tøft for oss alle. Derfor hadde vi trengt at andre ting rundt oss var bedre.

Les også

Forsker: – En myte at fattige sløser bort pengene sine

Å være kronisk syk med eneomsorg var og er beintøft. Når økonomien i tillegg var elendig, ble det umulig. Det er en vond erkjennelse at hensynet til barnet ikke gjelder i slike situasjoner.

Samfunnet hadde ikke behøvd å sette meg i en slik situasjon økonomisk. Det er utmattende, og tar av krefter man skal bruke på barnet. En så det senest i årets budsjettbehandling på Stortinget. Selv om mange av kommunene trekker fra barnetrygden for familier på sosialhjelp, ville ikke regjeringen gjøre med det noe av hensyn til det kommunale selvstyret. De mener det er viktigere enn barna.

Vet det norske folk at det er slik? At barna beste ikke er det viktigste? At arbeidslinjen skal gå foran alt?

Mot en del odds tok jeg en seks års utdanning. Dessverre fikk jeg bare brukt den i noen år i halv stilling. Det gikk ut over trygden. I Norge skal det nemlig lønne seg å jobbe. Da spilte det ingen rolle at jeg har barn. Offentlig barnemishandling, kaller jeg det

I 1994 ble jeg uføretrygdet. Det gjorde livet litt enklere. Trygden var høyere, vi fikk barnetillegg, og vi fikk beholde barnebidrag og uføretrygd. Det var ikke nok til å reise til Syden med, men det var tilstrekkelig til at gutten kunne gå på kino med kompiser.

Dessverre registrerer jeg at regjeringen har kuttet i uføretrygden til familier – og at noen enslige forsørgere i dag tjener omtrent det samme som minstepensjonister.

Det er forferdelig å tenke på at mange i dag er der jeg var for 30 år siden.

En stor opptur i livet mitt har vært Aksjonsgruppen mot sosial Nød. Jeg var med og startet den i 1995. Vi jobbet opp mot politikerne i Bergen og ble lyttet til. Vår største seier var at vi fikk økt sosialhjelpssatsene for barn betraktelig.

Det er gått snart 20 år siden det skjedde. I dag merker jeg at sykdommen er blitt tyngre. Det gjelder også de andre som startet opp aksjonsgruppen. Vi blir heller ikke yngre.

Jeg skulle ønske at noen unge hadde lyst til å overta stafettpinnen. Alle historiene vi har hørt i BT den siste tiden viser at nøden ikke er blitt noen mindre med årene. Men historier alene skaper ikke forandring.

Skal en få til det fattigdomsbrølet som forsker Karin Gustavsen etterlyser, så må det også jobbes politisk.

Vil du dele din historie? Send oss en e-post: debatt@bt.no

Serien «Historier om fattigdom» er et samarbeid mellom BT og SUJO (Senter for undersøkende journalistikk).