Faglighet er ikke farlig

Det er trist når pasienter og pårørende føler de ikke får tilstrekkelig hjelp. Men Metodeboken i sykehjemsmedisin er til pasientenes beste.

PASIENTENS BESTE: Pasienter og pårørendes personlige følelser og historier er viktige i vårt forbedringsarbeid, kan de ikke styre den faglige debatten om medisinsk behandling i sykehjem. Vi har alltid pasientens beste i sentrum, støttet av faglige retningslinjer og metodebøker, svarer forfatterne av «Metodebok for sykehjemsleger». Silje Katrine Robinson

  • Kjell Krüger
  • Einar Engtrø
  • Bård Reiakvam Kittang
  • Sabine Piepenstock Nore

I BT 2.11 retter Astrid Musland anklager mot behandlingen hennes far fikk ved et sykehjem i Bergen kommune og innholdet i «Metodebok for sykehjemsleger» og trekker spesielt frem vår tilnærming til lindrende behandling i livets siste fase.

Det er leit at hun som pårørende opplevde at hun ikke ble hørt og hennes far ikke fikk tilstrekkelig hjelp på sykehjemmet. Vi jobber hver eneste dag for å tilby sykehjemspasientene våre best mulig behandling i den siste livsfasen, og kommunikasjonen med de nærmeste pårørende er også veldig viktig.

Som forfattere av «Metodebok for sykehjemsleger» og ansvarlige overleger i avdeling for sykehjemsmedisin, føler vi likevel behov for å svare på Muslands anklager.

Les også

Kronikk: Er det steder i vårt samfunn hvor mennesker blir innesperret mot sin vilje uten lov og dom, hvor ingen synes å kjempe for å endring? Svaret er nedslående.

Sykehjemsmedisinen er sammensatt og utfordrende. Lindrende omsorg og behandling i livets sluttfase er en viktig del av arbeidet til sykehjemsleger og pleiepersonell, men vi driver også kurativ og livsforlengende behandling innen en rekke medisinske områder. For å hjelpe sykehjemslegene i den kliniske hverdagen laget vi derfor «Metodebok for sykehjemsleger» i 2015. Den er nå i bruk ved sykehjem i store deler av Norge. Vi har fått mange tilbakemeldinger fra takknemlige sykehjemsleger også utenfor Bergen, som opplever metodeboken som en viktig faglig støtte i sitt kliniske arbeid.

Muslands innlegg gir inntrykk av at vår tilnærming til lindrende behandling er noe vi har funnet på selv, uten støtte i vitenskapelig litteratur og gjeldende retningslinjer. Det stemmer selvsagt ikke.

Våre anbefalinger om omsorg og behandling for sykehjemspasienter i eller nær livets aller siste fase, er på linje med Helsedirektoratets veileder for Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling fra 2013 og retningslinjer fra Kompetansesenter i lindrende behandling, Helseregion Vest.

Vi støtter oss dessuten til Verdens helseorganisasjon sin definisjon på lindrende behandling.

Les også

Kven vil tørka meg bak? Tenk om eg, som døande gammal dame utan pårørande, har nokre siste ord, og så forstår ikkje dei som er der kva eg seier ein gong.

I livets siste fase har mange pasienter problemer med å svelge tabletter og ta til seg væske og ernæring. Sykehjemspasienter har ofte en stor daglig tablettbyrde, og både evne og ork til å få i seg disse, samt mat og drikke, reduseres når livet nærmer seg slutten. Intravenøs behandling med væske- og ernæring drives i økende grad på sykehjem, men kan gi de aller sykeste bivirkninger og komplikasjoner.

Samtidig kan slik behandling, der væskebalansen opprettholdes og ernæring tilføres via blodbanen, føre til at en potensielt plagsom siste livsfase forlenges.
Derfor skriver vi at palliasjon er «Aktiv behandling, pleie og omsorg til pasienter med inkurabel sykdom og kort forventet levetid».

Derfor skriver vi også at «Mange legemidler kan seponeres (avsluttes) etter en individuell vurdering av om seponering vil påføre pasienten plager», og at «Væske- og ernæringsbehandling kan forlenge en naturlig dødsprosess».

Musland skriver i sitt innlegg at «Mange syke dør selvsagt hvis de ikke får sine livsviktige medisiner Den anbefalte «lindrende behandlingen» bidrar til et slikt utfall: Metodeboken fremholder fire medikamenter som er mest aktuelle, nemlig, morfin, midazolam, haloperidol og robinul». Disse fire medikamentene er hjørnesteiner i «Livets siste dager – plan for lindring i livets sluttfase» (tidligere kalt LCP).

Les også

På norske sjukeheimar ligg eldre i eiga avføring. Betre uttenkte toalett kan hjelpe.

Livets siste dager er en omfattende behandlings- og omsorgsprotokoll som skal startes i de aller siste levedager. I tråd med vår lange kliniske erfaring, vil imidlertid en del pasienter i livet siste fase også ha svært god lindring av ett eller flere av disse medikamentene selv om protokollen for «Livets siste dager» ikke formelt er startet. Derfor skriver vi at medikamentene «kan benyttes uavhengig av om pasienten er vurdert som døende/LCP er igangsatt».

Vi synes det er trist når pasienter og pårørende føler de ikke får tilstrekkelig hjelp. Men selv om personlige følelser og pasienthistorier er viktige i vårt forbedringsarbeid, kan de ikke styre den faglige debatten om medisinsk behandling i sykehjem.

Vi har alltid pasientens beste i sentrum, enten vi driver kurativ og livsforlengende behandling eller lindrende omsorg i livets siste fase. Dette vil vi fortsette med, støttet av faglige retningslinjer og metodebøker.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg