På tide å slutte med gym

Vi må slutte å snakke om gym. Kroppsøving er noe annet og mye mer.

Thomas Brun

Debattinnlegg

Av Tom Lund
Høgskolelektor, Høgskolen på Vestlandet

I gymsalen har læreren satt opp volleyballnettet, og er i gang med å instruere fingerslag og baggerslag til kampen etterpå. De fleste elevene ser ut til å mestre teknikkene. De fleste, men ikke alle.

Du driver ikke med ballidrett på fritiden, og vet umiddelbart hva som venter deg i denne timen. Læreren forsøker å instruere deg i starten, men dere blir i det stille enige om at du får holde deg litt i bakgrunnen. Når kampen starter hjelper læreren deg, men igjen får du mulighet til å gjemme deg bort. Volleyball er ikke en idrett som passer for deg. Gymmen passer ikke for deg.

Mange elever opplever gym, ledet av en gymlærer, i skolen på denne måten. Et fag og en lærerrolle Ove Ronny Sæle omtaler som «utilstrekkelig» i en kronikk i Bedre skole.

Privat

Et fag som for lengst er erstattet av et annet fag med et annet navn og innhold, men som likevel lever videre, og som fortsatt passer best for elever som er aktive på fritida. Ballspill og idrettslige prestasjoner er riktignok en stor del av den tradisjonelle gymmen mange husker, men som skolen har forlatt. I skolens fag, kroppsøving, skal volleyball og andre ballspill imidlertid bare utgjøre en liten del, og ting skal gjøres helt annerledes.

Faget skal inkludere og inspirere til bevegelsesglede for alle elevene.

I disse dager jobbes det med fornying av alle skolefagene. I den forbindelse er det på tide å ta et oppgjør med gym som fenomen. I skolen er det nå tre begreper som fort forveksles og brukes om hverandre. Det er skolefaget kroppsøving, fysisk aktivitet og gym.

Les også

Læreren må ta garderoben tilbake

Når disse forveksles, mister de alle sin betydning. Min store frykt er at kroppsøving gjennom denne språklige forvirringen også taper mye av sin status hos lærere, elever, skoleledelse og foreldre. Kroppsøving kan da reduseres til et pausefag for skoletrette elever, som er langt fra intensjonen med faget.

Gym, dette begrepet jeg vil til livs, kommer av «gymnastikk», en aktivitet som har vært i kroppsøvingsfaget siden 1939. Disiplinens røtter er militære. Troppsgymnastikk hadde opprinnelig som mål å forme alle individer etter samme mal. Dette ble understreket gjennom tøff disiplin, uniformer og skjemavurdering hvor ferdigheter kunne måles mot en fasit.

Selv om dette er lenge siden, henger forventninger og fordommer igjen.

Ordet «gym» finnes også fremdeles på mange timeplaner. Foreldre spør hva elevene har gjort i gymmen, og studenter på kroppsøvingslærerutdanningen snakker til og med om at de skal bli «gymlærere». På samme måte som ordet «regning» reduserer matematikk til noe mye mindre enn det egentlig er, gjør ordet «gym» kroppsøving til noe snevert og instrumentelt, til noe det ikke er, og verst av alt: til noe mindre.

Vi reduserer både omfanget og formålet med faget når vi blander gamle og nye begreper. Kroppsøvingsfaget har endret seg mye siden 1939. Faget har gått videre, og verken den autoritære gymlæreren, eller den fryktede gymbukken skal lenger være med. De gamle fordommene og holdningene forsterkes og formidles når vi snakker om faget med fortidas ord.

Det aller viktigste med kroppsøving er nemlig at det skal være allmenndannende. Faget skal inspirere alle til å være aktive utenfor skoletida. Det er altså ikke et fag hvor idrettslige prestasjoner skal være sentralt.

TRENINGSGLEDE: En god lærer søker å gi hver enkelt elev en opplevelse av å mestre noe nytt med kroppen sin, og vekke lyst til å bevege seg. Ikke bare den skoletimen eller det året, men livet ut, skriver innsender. Skydive Erick / Shutterstock

Faget skal inneholde lek, allsidig idrett, dans, svømming og friluftsliv. Elevene skal få eksperimentere, møte utfordringer og tøye egne grenser. Det vi vil, er å hjelpe dem til å utvikle positive oppfatninger om kroppen. Vi vil ruste dem til å være på vakt overfor farlige kroppsidealer. Kroppsøving er til for å veilede elevene i selve livet.

Hva er det da som gjør at gym henger ved? Forskning viser at lærere ofte underviser med utgangspunkt i bakgrunnen de selv har innen fysisk aktivitet og idrett, akkurat som nybakte foreldre gjerne henter grep fra sin egen oppdragelse når de skal oppdra barn. Slik kan en skoletime komme til å ligne en volleyballtrening, uten at det ligger vond vilje bak.

Det kroppsøvingslæreren er ment å være, er likevel noe annet. Meningen er at det skal være en fagperson som setter elevenes forutsetninger framfor eget idrettslig tankesett, og som ser til at undervisningen er i tråd med læreplanen.

En god kroppsøvingslærer ser eleven for mer enn en utøver, og møter hver enkelt elev der den er. Hun eller han søker å gi hver enkelt elev en opplevelse av å mestre noe nytt med kroppen sin, og vekke lyst til å bevege seg. Ikke bare den skoletimen eller det året, men livet ut.

Tilbake til gymsalen. Hva kunne en god kroppsøvingslærer gjort for å gjøre timen bra for alle? Du kommer til timen i kroppsøving. Klassen skal spille et lagspill. Læreren forenkler volleyballreglene og sier at målet er ikke å kunne de riktige teknikkene, men å greie å spille sammen.

Dere spiller spillet, og etter hvert som det gir mening, legger læreren til noen regler og teknikker. Det begynner å ligne på volleyball, bare at alle henger med.

For kroppsøvingsfaget er et fag som passer for alle.

  • Få politisk redaktør Frøy Gudbrandsens nyhetsbrev hver onsdag ettermiddag. Meld deg på her.
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg