Se menneskene rundt deg

Ta deg fem minutter, prat med mannen på benken i parken. Inviter ham til å fortelle sin historie.

PROBLEMER: Utenforskapet hadde sin pris for oss i Åsane. Det var ikke mennesker som bodde der, det var problemer, skriver Arild Mørk.

Bjørn Erik Larsen
  • Arild Mørk
    Markedskoordinator, Nav

Jeg vokste opp i Åsane, med alle typer mennesker rundt meg. Vi hadde narkomane, næringslivstopper, lærere og sjåfører i nabolaget.

Jeg pratet med alle. Jeg interesserte meg i mennesket og lærte fort at folk med forskjellig bakgrunn og bagasje ser ting på forskjellige måter. Jeg elsket det.

Folk er fine dyr, tenkte jeg ofte, og jammen tror jeg det fortsatt er gyldig.

Det lærte meg en ting: Prater du med folk, gir dem av tiden din, lærer du dem faktisk å kjenne.

Utenforskapet hadde sin pris for oss i Åsane. Jeg så hvordan rusproblemene ble større i min egen generasjon. Hvordan stiene endret seg for å unngå å spasere forbi gjerdet til han rare i rekkehuset. For ikke å snakke om sosialboligene i alle blokkene, som var offer for diskusjon ved enhver anledning.

Det var ikke mennesker som bodde der, det var problemer.

Les også

En hul følelse av ensomhet har alltid vært med meg

Det skapte et «oss og dem»-samfunn, et lokalmiljø med stadig smalere steg og mindre innslag av variasjon. I starten var man anstendige nok til å snakke om problemene bak deres rygg, men senere ble det en uskreven regel at de som bodde der, var et problem, noen man skulte på og snakket nedsettende om.

Holdningen vant frem, for de sluttet å komme ut, de ble inne, inne der det om ikke annet var trygt, fritt for skuling og mishagsytringer. Selv ikke på mine dårligste dager tror jeg at de ønsket det selv.

De ble sånn av alle de negative kommentarene og valgte det enkleste: Å bli inne, ikke til bry og ikke i veien for oss der ute.

Historien kan du lese på den lokale kirkegården, alle de unge som ikke fikk sin mulighet, alle de som tok skammen med seg i graven.

Lokalsamfunnet tok ikke grep, de fortsatte med neste mann inn i samme bolig. Vi var jo ikke problemet, de var.

Nå snakker vi alle om utenforskapet, hvordan det setter mennesker utenfor arbeidsliv, skole og de daglige sosiale aktivitetene. Vi snakker om kostnaden det påfører samfunnet, og hvordan vi stadig får større skiller.

Les også

Tallak (34) skrev om ensomheten og fikk en flom av henvendelser

Utenforskapet er blitt en så stor utfordring at de mer populistiske partier i regjering og storting må ha det på agendaen. Det er blitt så stort at den ene ministeren etter den andre melder seg på i kampen om å finne løsningen gjennom sitt fagfelt. Erna Solberg reiser land og strand rundt for å sette i gang en dugnad i næringslivet for å snu trenden.

Målene er mange, anmodningene er sterke, og tankene er gode. NHO ser på det som nødvendig å ha det som tema på sin årskonferanse. En av dem som faktisk har talt denne saken til sine medlemmer ofte, er nettopp lederen Kristin Skogen Lund.

Jeg tror hun mener det. Hun virker oppriktig og fremstår bekymret for fremtidens Norge.

Men dette er ikke løsningen. Dette er en løsning for de få, de som får den hjelpen de behøver, ja for dem som tør vise folk rundt seg hvor jævlig de faktisk har det. Dette er for de noen – og det skal hylles, men det er ikke nok. Det blir som å slukke skogbrann med vannpistoler, det hjelper for det strået du treffer, det redder det strået, men det forhindrer ikke at brannen sprer seg og tar nye strå og sakte, men sikkert vokser seg større og større.

Det hindrer heller ikke at dette kan skje igjen og igjen i årene som kommer og med nye generasjoner.

Skal vi faktisk hjelpe de mange, virkelig ta grep, må vi gjøre noe med den verden vi beveger oss i hver dag. Vi må som nasjon melde oss på en dugnad for å snu dette.

Først når vi åpner oss opp, ser den vi møter på gaten som noe annet enn bare sko mot asfalt, den i kassen som noe annet enn hun eller han som spør deg om du skal ha pose.

Først når vi nikker anerkjennende til den som sitter ved din side på trikk eller buss, kan vi snu denne trenden.

Les også

Jeg måtte si ifra: - Jeg bryter vanligvis ikke inn i fremmede samtaler, men den natten på Bybanen følte jeg at jeg måtte si noe.

Jeg har i hele mitt voksne liv jobbet med mennesker. Mennesker har behov for å bli sett. Mennesker som ikke blir sett, blir blind for sin egen eksistens. Og det er den utviklingen vi må stoppe, vi må evne å bry oss om vår neste og se vår nabo. Vi må løfte blikket, få noen til å smile, gi noen den lille strålen av lys.

Jeg mener, og tror oppriktig, at hvis hver og en av oss løfter blikket, ser ti personer hver dag inn i øynene og nikker smilende til dem, at vi kan skape en endring.

Ta deg fem minutter av ditt liv, prat med mannen som alltid halvsover på benken i parken. Kjøp med en kaffe, inviter ham til å fortelle sin historie, se ham. Ta skrittene litt utenfor Torgallmenningen, stikk innom kafeen til Bymisjonen og hør på historiene til de som lever sitt liv på utsiden av din sfære.

Du vil bli beriket, du vil le og gråte, og du vil se at de ikke er problemer. Inviter dem inn i ditt liv.

De vil ikke være på utsiden. De er som meg og deg, men de har ikke fått samme sjanse.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg