Afrika må fri seg fra bistandspenger

Det er nødvendig å endre tankesettet, bort fra avhengighet av andre.

MÅLRETTET: Afrikas bistandsavhengighet er et resultat av dårlig styring. Det er her giverne burde konsentrere sin innsats, mener Raphael Olande. Privat

Debattinnlegg

Raphael Olande
Bussjåfør, Landås

Bor du i vesten, er sjansen stor for at du minst én gang har gitt penger til en hjelpeorganisasjon som jobber i Afrika, eller at regjeringen din har gitt en liten andel av skattepengene dine som bistand.

Bak bildene av fattigdom, slumområder og epidemier, er Afrika et ressurssterkt og vakkert kontinent. Dessverre er det preget av vanstyre, som har ført til at kontinentet er avhengig av bistand.

Men humanitær hjelp håndterer i stor grad symptomene og ikke årsakene til afrikanske lands utfordringer.

Afrikas avhengighet av bistandsmidler og den svake effekten av dem, er langt fra en ny bekymring. Allerede i 1971 skrev forfatter Teresa Hayter om bistand som en form for imperialisme, og Dambisa Moyo beskriver i «Dead Aid» hvordan både pengestrømmen og fattigdommen øker.

Dersom ditt bilde av Afrika er et kontinent som alltid vil trenge hjelp for å overleve, bekrefter du deres bekymringer.

Les også

Raphael Olandes forrige innlegg: «Norges fattigdom er mangelen på relasjoner»

En regjering burde være i stand til å brødfø sin befolkning og opprettholde et minimum av menneskeverd. Smutthullene i dagens styresett blir utnyttet av bedrifter og politikere for å tjene seg rike på bekostning av befolkningen. Korrupsjon og mangel på finanspolitisk disiplin har gjort lån til en ødeleggende byrde for Afrika. Det er hit innsatsen bør rettes.

Afrika trenger sterkere institusjoner, rettsstat, kamp mot korrupsjon, finanspolitisk disiplin, økt frihandel, modernisering av landbruk og industri, systemer for skatteinnkreving og sterke investeringsmiljø. Og sist, men ikke minst, må man styre tankesettet bort fra avhengighet av andre.

I giverland bør spørsmålet derfor ikke være om man vil øke eller redusere bistanden, men hvordan man kan redusere behovet for hjelp i fremtiden, ved å målrette bistanden dit virkningen er størst.

Les også

En bedre måte å hjelpe på

Det høres kanskje umulig ut, men det kan gjøres og det er allerede gjort. Sør-Korea mottok bistand, men ble et giverland. Alex Marx og Jadir Soares, som skriver om den sør-koreanske forvandlingen, tilskriver det «velstyrt utviklingshjelp». Det er dette Afrika trenger.

Men ingenting kommer gratis. Uansett hvor velmenende giverne er, har de økonomiske og politiske interesser. Det er ikke så ille, så lenge det er en sunn symbiose, og ikke en ren utnyttelse. Å dra nytte av svake institusjoner i Afrika fører kun til at 1,2 milliarder mennesker forblir bistandsmottakere.

Alternativet er så mye bedre. Over en milliard mennesker med kjøpekraft er godt nytt for verdensmarkedet. Og kanskje afrikanere flest kan bli skånet for ydmykende spørsmål på immigrasjonskontor og flyplasser verden rundt.

Et sterkere Afrika er også en bedre alliert. Nigeria er, med bedre etterretningsvesen, mer pålitelig i kampen mot terror. Et fungerende Kongo trenger ikke global intervensjon for å bekjempe ebola. Et stabilt Afrika vil ikke drukne sine barn i Middelhavet.

Hva om giverne blir mer direkte og gir beskjed om at hjelpen på et tidspunkt tar slutt? Eller at afrikanere i utlendighet aktivt bidrar til å bedre situasjonen, fremfor å komme med mild kritikk fra sine komfortable liv i vesten?

Verden må tørre å tenke tanken om et Afrika som klarer seg selv og vokser seg sterkt. Og Afrika kan ikke henfalle til en skjebne som evigvarende bistandsmottaker.