Livet går videre?

Denne gangen er jeg faktisk ikke sikker.

VONDT TAP: «Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke», skriver Asbjørn Sandøy, som mistet sin to uker gamle sønn i sommer. Privat

Debattinnlegg

Asbjørn Sandøy
Kokk og blogger

Det begynner å nærme seg en grense for hvor mye tap selv jeg kan tåle før jeg fyller femti. Og det er ennå lenge til. Nesten ti år. Mye kan skje på ti år. Mange rekker å både komme og forsvinne igjen på den tiden. Tanken er nesten ikke til å holde ut.

I fjor startet jeg på mange måter livet på nytt. Etter over tjue års samboerskap, fem unger – fire på jorden og én i himmelen, bestemte vi oss for å fortsette livet. Hver for oss.

22 år, over halve livet mitt. Omtrent alt jeg hadde av minner var med familien. Det var tungt å flytte, men det var nødvendig. Dette skjer med halve befolkningen, og kanskje vel så det.

9. juni kom starten av resten av mitt liv til verden. I slutten av pinsehelgen valgte Vår herre å sende det aller vakreste han hadde ned til oss, Kjærest og meg. 14 dager senere ombestemte han seg, og tok ham tilbake. Helt uten forvarsel.

Hele det nye livet var, med en gang vi slo øynene opp og fant ham, helt sønderknust og ødelagt. Det var ikke engang ruiner igjen. Han, som var selve symbolet på resten av mitt liv. Han som var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket.

Han, som var alt jeg skulle gjøre bedre. Han som skulle få alt jeg hadde lært. Han som var min siste sjanse. På brøkdelen av et sekund var han borte og kom aldri mer tilbake igjen.

Så satt jeg der plutselig. Med seks unger. Fire på jorden og to i himmelen. Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke.

Nå, nesten tre måneder senere, har verden liksom gått videre. Hjertene kommer ikke lenger like ofte på nettet, og blomstene er visne eller råtne. Får fortsatt en og annen klem, et «går det bra?» Alt etter humør svarer jeg ærlig, at nei det gjør jo ikke det, men jeg ser at folk heller vil ha et «ja». Det er jo grenser for hvor mye av andres sorg folk klarer å ta inn over seg. Det ser man ikke minst i kommentarfelt. «Er det nødvendig å sutre om dette, igjen og igjen og igjen?»

Ja, dette er alt for meg akkurat nå. Ikke alle dager er like lette. Ingen, faktisk. Det er en jævlig og helt håpløs situasjon å være i. Jeg må kjempe med alt jeg har av krefter, hver eneste dag, for å holde meg flytende.

Når sorgen slipper taket, kommer tungsinnet sigende. Og sinnet. Og irritasjonen. Det er vanskelig å holde fokus. Å smile er faktisk nesten umulig, men jeg prøver. Hele tiden. Jeg vil ikke legge meg inne i tåken og la elendigheten omfavne meg fullstendig. Det orker jeg ikke.

SKRIVER OM SORGEN: Asbjørn Sandøy, her sammen med kjæresten, har på kort tid blitt en av Norges mest populære bloggere. Privat

Så kommer Datter. Hun som kom med Lyset for 11 år siden. Året etter at Storebror gikk i forveien. Den gang reddet hun en hel familie fra å bli slukt av mørket. Denne gangen står hun midt i mørket selv.

Hun bor hos oss halve tiden. Da må jeg ta meg sammen. Kjærest også. Være der for henne. Sterk og stor, som en pappa skal og bør være. Det er ikke lett for henne. Det svarte sløret av sorg ligger konstant inne i øynene.

Storesøster. For aller første gang. I fjorten dager.

Vi prøver å finne på ting. Fylle dagene med innhold. Har blitt litt fisking på berget i sommer. Vi er heldig som bor der vi bor.

Vi kommer til å klare det! Vi må jo det, men akkurat nå ser jeg ikke hvordan. Det er vanskeligere denne gangen, men jeg vet fremtiden finnes. Også for oss. Og jeg gleder meg. Til jeg ser den.

Innlegget er også publisert på innsenderens blogg, kokkejaevel.blogg.no.