Bare en forbannet narkis

Hvordan lykkes med rusomsorgen? Hva vet vel jeg? Jeg er bare en forbannet narkis.

Publisert Publisert

RUSFRI: Espen Eide fra Askøy har vært rusfri i ti år under LAR-medisin. Nå tar han et oppgjør med rusomsorgen og det han mener er manglende tillit til dem som er under behandling. Foto: Bjørn Erik Larsen

Debattinnlegg

  • Espen Eide
    Bergen
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Rusofre blir ikke behandlet med samme respekt som andre pasientgrupper, som for eksempel kreftofre. Kreftpasienter må ikke søke om rett til behandling for så å vente et år i frykt for å få avslag, et avslag som er en garanti for økonomisk, helsemessig og følelsesmessig ruin, kun for å vente på at døden skal frigjøre en fra umenneskelige lidelser.

Rusavhengighet er nemlig ikke alltid selvforskyldt. Legemidler i forbindelse med fysisk og psykisk sykdom har ofte avhengighet som bivirkning. Og det er mange andre årsaker til at man havner i rusmisbruk.

Denne forskjellsbehandlingen av ulike pasientgrupper er 100 prosent basert på fordommer. Legemiddelindustrien omsetter for milliarder hvert år. De er ikke interessert i at man skal klare seg uten medisiner og bli frisk. De ønsker å selge mest mulig kjemikalier, for å tjene mest mulig penger og beholde jobbene sine.

Det samme gjelder Legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Der er man heller ikke tjent med at narkomane blir friske eller anerkjent som innsiktsfulle, kompetente mennesker med krav på frihet over sine liv, for da mister de ansatte i LAR jobbene sine.

Jeg vet dette er en krigserklæring, men jeg er lei av å være en lydig liten slave.

Det er innlysende av det enkle faktum at tunge narkomane som regel ikke kommer seg ut av avhengighet og blir velfungerende, veltilpassede medlemmer av samfunnet. Grunnen til dette er at rusbehandlingen ikke er basert på etiske prinsipper som helbredelse gjennom kjærlighet og forståelse, og bli trodd og få lov til å være ærlig. Den er basert på fordommer, straff, mistenkeliggjøring, trusler og kontroll. Hva om en diabetiker ble nektet insulin dersom urinprøven slo fast at han hadde spist et drops?

Jeg har vært i LAR-behandling i over ti år. Selve medisinen er bra, og de sosiale aktivitetene vi tilbys er gode ved at vi får et nettverk utenfor rusmiljøet. Mange ruskuratorer gjør en fantatisk jobb. Hadde det ikke vært for min nåværende ruskurator, ville jeg ikke vært i live.

Det er tilliten til oss som bruker LAR som er problemet. Disse folkene har fullt herredømme over mitt velvære, derfor over mitt liv. I løpet av ti år har jeg aldri møtt noen fra LAR, aldri fått snakke fem minutter med dem, slik at de vet hvem jeg er. Om LAR oppriktig er drevet av gode intensjoner, er det i min interesse at de kjenner meg best mulig, kjenner min livssituasjon og hvor jeg er i behandlingen. Det burde være en selvfølge at jeg får mulighet til å bli invitert til lengre samtaler, slik at de lærer meg å kjenne, istedenfor å danne seg et bilde av meg basert på forutinntatte fordommer og en generell oppfatning av en rusmisbruker, gjerne som litt dum og en som ikke vet sitt eget beste.

Det er ikke noe i veien med min følelsesmessige eller min kreative intelligens, ikke for å skryte, men for å slå fast et faktum som går imot den gjengse oppfatning av hvordan en rusmisbruker er.

Les også

«Velg livet som heroinavhengig. Velg en ni til fire-jobb uten pensjonspoeng eller sykelønnsordning. Velg en kriminell karriere. Velg et liv uten familie.»

Det må settes inn ressurser for å hjelpe rusmisbrukeren å frigjøre seg fra «behandlingsbasert» slaveri. Man kan ikke gjøre folk til slaver for et rigid, fordomsbasert kontrollregime og naivt tro at man vil oppnå positive forandringer. Det er avgjørende at pasienten har det siste ordet og absolutt autoritet i den medisinske oppfølgingen, gitt at han eller hun har et brennende ønske og en dyptgripende motivasjon til å komme seg ut av rusmisbruk. For det er pasienten som kjenner seg selv best.

Mellom pasient og fastlege bør det være tilstrekkelig kompetanse til å se hvordan man best kan oppnå en bedre livssituasjon og bedre fysisk og mental helse. Mitt inntrykk av LAR er at det er et organ som er skapt for å se til at rusmisbrukeren forblir en pengeku for legemiddelindustrien og såkalte behandlingsinstitusjoner.

Dagens behandling kan sammenlignes med hamstre som løper rundt og rundt i hjul uten å komme noen vei, og det er lagt opp til at det skal forbli slik. Man fortsetter å gjøre de samme tingene som man har gjort tusenvis av ganger uten å oppnå resultater. Det er definisjonen på galskap.

Jeg har også erfart med forferdelse at løgn lønner seg. Som et eksempel når jeg i en gitt situasjon fortalte sannheten og sa det som det var, at jeg ikke var ruset, da ble jeg geleidet inn til laboratoriet av kvinnelig lege, kvinnelig sykepleier og også en kvinnelig laboratoriearbeider, og de kommanderte meg til å ta ned buksen og alle tre kvinnene stirret på kjønnsrorganet mitt mens jeg måtte pisse i en kopp. Da angret jeg på at jeg ikke løy, da hadde jeg fått forlate legekontoret uten oppstyr.

Rusomsorgen er forferdelig. De burde kunne vise til at over 90 prosent av tunge narkomane blir rusfri og blir en integrert og ressursfull del av samfunnet. Om de ikke klarer det, må de gjøre ting drastisk annerledes.

Urinprøver er meningsløse uttrykk for totalitære metoder som pålegges og utføres av tredjepersoner. Alt dette fører til økt rusmisbruk.

Av disse årsakene kommer ikke ting til å bli bedre i rusbehandlingen. Og hvorfor ikke bare spørre hvilke rusgifter som er brukt. Det er noe en person kan klare å holde styr på, og hvis ikke kan en forlange at personen skriver dagbok.

Men kanskje er rusbehandlingen en suksesshistorie uten sidestykke, hva vet jeg? Jeg har bare en 30 år lang bakgrunn som rusmisbruker, mens eksperten tross alt baserer synet sitt på fordomsbaserte oppfatninger. Og mens eksperten har lest om dette i mange bøker, og fått tilgang på mye annenhåndsinformasjon, har jeg levd livet 24 timer i døgnet i nesten 30 år.

Men hva teller vel det? Jeg er bare en forbannet narkis.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. «Din sønn har tatt en overdose»

  2. Seks ruspolitiske problemer

  3. - Jeg er en som kunne blitt avhengig

  4. Rusmisbrukere vil ta styringen selv

BT anbefaler

– Eg trur vi er heldige om vi får halde fram til helga

Studentar fryktar dei ikkje får fullføre fadderveka.

LES SAKEN
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg
  1. Rusbehandling
  2. Legemidler
  3. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
  4. Medisin
  5. Fordommer