Utenkelige øyeblikk

Foran meg ligger tre barn. Alle er dekket av betongstøv, små biter med murpuss, biter av betong og avflasset maling.

IRAK: Til daglig jobber Max-Hendrik Wathne Gelink i ambulansetjenesten i Bergen. Her behandler han og andre sykepleiere en sivil med alvorlige brannskader i ansiktet. Gelink fra Bergen jobber på et feltsykehus nær frontlinjen i Mosul. Mosul Eye

Debattinnlegg

Max-Hendrik Wathne Gelink
Sykepleier, jobber frivillig for AEM i Mosul

Huset deres har kollapset over familien etter en eksplosjon. Soldatene forteller at begge foreldrene er døde.

Alex og Pete begynner med en gang å gi frie luftveier på den eldste, som ser ut til å være hardest skadet. Den mellomste, som ser bevisstløs ut, tar Katrine seg av.

Jeg setter meg ned på kne ved siden av den minste, kanskje 3 eller 4 år gammel tenker jeg.

Det er vanskelig å få saksen til å klippe gjennom alle de tykke lagene med klær, samtidig som jeg må passe på å ikke klippe i de små fingrene som veiver foran meg mens jeg jobber.

Les også

Redd Barna: – Opptil 600.000 barn fanget i Mosul

Øynene knipes igjen, en liten hevelse på venstre øyenlokk. Jeg sliter med å få undersøkt hodet godt nok på grunn av alt støvet som har lagt seg som en hard hinne i pannen hans. Men kan ikke finne noen åpne sår på den lille kroppen.

Når jeg skyller øynene hans renner det ut store malingsflak og små betongbiter. Ikke rart han knep igjen øynene.

Det eldste barnet har brannskader i ansiktet og blir evakuert først. Koalisjonen aksepterer å ta imot dette barnet, de andre barna drar direkte til Leger uten grenser sitt feltsykehus enda lenger unna. Jeg kjører bak ambulansen til koalisjonsbasen og blir med inn på mottaket der han blir intubert (RSI).

Ambulansen må kjøre pasienten videre til feltsykehus, og medicen som skulle returnere med meg må sitte med pasienten og ventilere den nå nærmest livløse barnekroppen.

Jeg starter på kjøreturen tilbake inn i Mosul, i mørket, alene. Det er portforbud på kveldstid så gatene er helt øde og du blir ekstra oppmerksom på alle bevegelser i mørket rundt deg. Etter hvert som jeg nærmer meg byen, tenker jeg mer og mer på potensielle scenarioer som kan oppstå, forbereder meg mentalt på hva jeg skal gjøre. Hovedtanken er at jeg skal gjøre det jeg kan for å ikke ende opp i en oransje kjeledress i hvert fall.

Les også

Irakiske soldater rykker frem mot Mosuls gamleby

Kjører i sikk sakk mellom bombekratre og forlatte veisperringer fra IS. Passerer krateret fra veibomben amerikanerne kjørte på for to dager siden rett ved et stort IS-skilt. Stopper for en passerende kolonne med hummweer fra ISOF, skrur på kupélyset så de skal se hvem jeg er, håper de ikke skyter meg. Akselererer for å komme kjapt gjennom det store krysset der en skarpskytter skjøt på oss for tre dager siden. Forbi sprengte veibomber, råtnende lik av IS-krigere, sprengte hus og nye bombekratre.

Dette er det skumleste jeg har vært med på i Irak hittil.

Et lite stykke fra vår hjelpeplass passerer jeg nabobrigadens hjelpeplass, ISOF-soldater jeg jobbet mye med i desember. Der står en hummwe på tomgang, en gruppe mennesker står utenfor i mørket. De er dårlig bemannet på nattetid, så jeg stopper hos dem.

Medicene kjenner meg umiddelbart igjen og er lettet over å se meg. Foran dem ligger en livløs soldat på en båre. Jeg ser han er bandasjert på hodet. Rundt han står noen av medsoldatene hans hjelpeløse. De aner nok alle hvilken beskjed jeg kommer til å gi dem, men ber meg likevel om å se på han. Ingen av vennene eller medicene ville ta avgjørelsen, men jeg ser på avstand at han er død, kompetanse du plukker opp etter å ha sett en del lik her nede.

Les også

For Mosuls kvinner kan vondt bli verre

Frie luftveier, ingen pust. Auskulterer med stetoskop, ingen hjertelyd. Lysstive pupiller, kritthvit innside av øyenlokket.

Sayeret? Sniper? Spør jeg på kvasiarabisk. La! svarer de i kor og sier RPG samtidig som de simulerer en rakett bli avfyrt fra skulderen.
Liket blir pakket inn i et teppet og tatt inn i ambulansen. En medsoldat kysser han, liket, på pannen. Etterpå blir soldaten stående igjen i gaten, i mørket, stirrende i bakken mens blålysene fra ambulansen forsvinner nedover gaten.

Jeg ser på han, «Jaide?»(good), spør jeg mens jeg gir en tommel opp. Soldaten nikker, men jeg er ikke overbevist. Tar han på skulderen, med typisk norsk intimsone-avstand til denne fremmede mannen jeg først så for 2 minutter siden. Får blikkontakt med to blanke øyne som virker fortapt og knust.

Jeg åpner opp armene, griper rundt han og klemmer han inntil meg. Uten å nøle svarer han med å strekke armene rundt meg og trykke meg inntil brystet hans.

Med hodet hans på skulderen min hører jeg han snufse og slippe løs følelsene sine. Det er nok den mest emosjonelle klemmen jeg kan huske å ha fått. Det er ikke en prosedyre jeg har lært i noen skolebøker, på sykepleien eller i ambulansefaget. Det var bare instinkt, medmenneskelighet og brorskap som fikk meg til å forstå hva denne soldaten trengte.

To fremmede brakt sammen av krig, ukjente for hverandre, men der og da knyttet sammen som brødre. Ikke i blodet men i hjertet. Sånne øyeblikk får meg til å tenke på egne erfaringer med å miste nære. Til å tenke over hvordan det hadde vært å miste noen av mine egne soldater i Heimevernet, hvordan hadde denne situasjonen utspilt seg i Bergen sentrum eller i fjellene på Brandset under en lignende krig?

Vi er heldige i Norge, som slipper å se våre egne soldater døde i gatene våre. Som kan sitte trygt hjemme og kritisere dem som legger ned en innsats for å gjøre verden litt tryggere, og litt bedre.

Jeg er heldig, som får oppleve disse utenkelig øyeblikkene, både de gode og vonde.

Max-Hendrik Wathne Gelink er utdannet sykepleier og jobber sammen med andre utlendinger for den slovakiske hjelpeorganisasjon Academy of Emergency Medicine i Mosul. Han er til daglig lærling i ambulansetjenesten i Bergen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg