Anoreksi = tynn = suksess?

Kan sammenrøringen av anoreksi, tynnhet og suksess føre til at det usunne presset om idealkroppen styrkes?

Debattinnlegg

Historier om de unge, pene, tynne, anorektiske jentene selger godt. Det utnytter mediene til det fulle. Jentene vi får høre om, er ofte velfungerende og ressurssterke til tross for sykdommen. Ja mange av dem – idoler. Samtidig forblir sannheten om anoreksi i skyggen.

Den selvbiografiske boken «Anorektisk» har fått voldsom oppmerksomhet i mediene de siste par ukene. Det er jeg glad for. Det er lanseringen av denne boken som er vanskelig. «Anorektisk» topper boklisten», heter en overskrift, og kvinnen som pryder omslaget er tynn.

Aftenpostens anmelder skriver: «… formulert av en kvinne som har løftet seg selv opp fra en av de som blir minst hørt i dag (psykisk syk anorektiker), til en av de som blir mest hørt (journalist og kommentator i Aftenposten).

Anorektikere flest er ikke sylslanke og er ikke enere. Media skaper en myte om anoreksi, tynnhet og suksess på en uheldig måte. Ingeborg Senneset, sammen med hyllesten av boken, er i alle kanaler og styrker denne myten.

Fotograf Lene Marie Fossen er en annen som har fått oppmerksomhet i media etter at hun ble plukket ut til å delta på den internasjonale fotofestivalen Nordic Light. Selvportrettene gjenspeiler hennes egen sykdom, og den syltynne kroppen hennes er umulig å ikke bli berørt av. Og når stjernefotograf Morten Krogvold i aktualitetsprogrammet «God morgen Norge» omtaler Fossens bilder av en sterkt anorektisk kropp som kunst i verdensklasse, og at bildene av den syltynne Fossen er vakre, så støtter Krogvold den samme mytedannelsen. Fossens læremester Espen Wallin henger seg på og forteller til TV 2: «Det er fantastisk å se at folk digger henne, elsker henne og synes hun er vakker.»

I tillegg til utstillingen har Fossen fått en bokavtale og et kamerateam i hælene som lager dokumentarfilm om henne. Og med dette blir en dødelig psykisk sykdom et kunstprosjekt vi kan dyrke. Anoreksi = tynn = suksess?

Det er ikke noe nytt at denne type kunst fasciner oss, det har den gjort helt siden Munch malte «Syk pike».

Men i dag er det viktig at vi stiller oss følgende spørsmål: Kan sammenrøringen av anoreksi og tynnhet og suksess, på noen måte føre til at det usunne presset om idealkroppen styrkes på en uheldig måte?

Jeg er redd for at disse tabloide lanseringene forhindrer reell innsikt i den komplekse sykdommen spiseforstyrrelser. Her har også media et stort ansvar med å gi plass til fortellingene til alle dem som verken har en tynn kropp å vise frem, eller et kunstnerisk talent. For eksempel er det betydningsfullt å få frem årsakene bak sykdommen. Jeg håper at vi fremover også får høre historier fra dem som lider av overspising, gruppen som utgjør den største prosenten innenfor spiseforstyrrelser.

Fagfolk mener at en viktig del av å bli kvitt spiseforstyrrelsen er å klare å vende oppmerksomheten vekk fra lidelsen. Derfor er det all grunn å spørre om medias fokusering på anoreksi som fascinerende kunst er heldig for den som lider av sykdommen.

• Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!