Mørket som varmer

Vi er hvert år noen som tvinges til å oppdage at det normale ikke lenger er en opsjon.

UFORSTÅELIG: Stykket «Stort og stygt» av Olaug Nilssen spilles for tiden på DNS. Det handler om et ektepar som får et barn de ikke forstår. Foto: ODD MEHUS, DNS

  • Andreas Wiese
Publisert:

På Den Nationale Scene spilles i disse dager et skuespill av Olaug Nilssen: «Stort og stygt». Det er, blant annet, historien om ekteparet som får et barn de ikke forstår atferden til. Et barn som er annerledes. En gutt de ikke helt får kontakt med. De skjønner ikke gutten, naboene skjønner ikke dem. De kan lengte mot det normale, men det normale er ikke lenger en opsjon. Vi er hvert år noen som tvinges til å oppdage det.

Selv fikk jeg for noen år siden et barn ingen helt forsto. Et barn ingen først helt tok ansvaret for å forklare oss foreldre. Et barn det ikke var så lett å forklare heller. Det dreide seg om et kromosomavvik av noe slag, men ikke noe noen kunne finne eller angi. En mikrodelesjon eller mikroaddisjon, like vanskelig å lete etter som en nål i en høystakk. En tilstand uten navn. Det får hete «Fridas syndrom» helt til en eller annen lege identifiserer det og kan hekte sitt navn på syndromet. Det er henne vel unt. Men hver gang jeg hører noen si at koden for det menneskelige genom er knekket, får jeg mest lyst til å knekke noe selv.

Tittelen på skuespillet til Olaug Nilssen kommer fra «Voggevise for ein bytting» av Halldis Moren Vesaas. Voggevisa er urovekkende i sine mørke toner. Den åpner slik:

Bysse bysse stort stygt barn.

Troll blir du kalla med rette.

Digraste gryta må hengast i jarn om du skal få din mette.

Vogga du ligg i er snart for trang, du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.

Tung er du, tung – og natta blir lang for den som må bysse ein bytting.

Jeg studerte en gang i Bergen. Der hadde jeg en venn som hadde mørke dager og uker. Han gikk ikke ut, han traff ikke folk. En vårdag fikk jeg overtalt ham til en tur på kino, hvis han bare slapp å snakke. Filmvalget ble tilfeldig, vi havnet på Sidney Lumets «Pantelåneren». Den handlet om en jødisk pantelåner som hadde overlevd nazistene, mistet sin familie og nå tilbrakte sitt liv i en pantelånersjappe med en koffert lenket til en stolpe. Filmen var i svart-hvitt, og den var mørk. Min eneste tanke var hva jeg hadde dratt min stakkars venn med på. Hvordan skulle dette gå, så langt nede som han var?

Men da filmen var over, var han som forandret. Han var lysere, lettere, nærmest begeistret. Dette var jo en film laget av folk som forsto ham, som kjente hans opplevelse av verden. Han følte seg sett. Han følte seg ikke lenger ensom. Det var andre der ute, andre som slet med det samme som ham. Hadde jeg tatt ham med på en lys, lett og glad komedie, hadde han vært knust av livets urettferdighet og sneket seg tilbake inn i sin mørke hule. En slik film ville bekreftet alt han visst fra før: Andre hadde det lett, andre kunne le, mens han var alene i sin verden uten farger. Han fant stor trøst i «Pantelåneren»s svart-hvite sorg og smerte.

Slikt kan jeg også minnes på av Olaug Nilssens «Stort og Stygt». Men stykket følger to spor: Det er fullt av humor og ironi i sin skildring av naboene, et vordende og uskyldig foreldrepar, som i all sin iver leser bøker og skal gjøre alt riktig. Ironien blir dobbel: Det andre paret, de som har fått et barn som er så tungt å bære i alle livets trapper har fått erfare hvor lite vi kan kontrollere. Hvor maktesløse vi er når naturens byttinger kommer på besøk.

Barbara Ehrenreich er en amerikansk skribent og forfatter. I boken «Livets lyse sider» skriver hun om den hemningsløse dyrkingen av positiv tenkning i USA. Boken ble til etter at Ehrenreich selv fikk brystkreft, og opplevde å måtte kjempe seg gjennom en flom av positivitetssvada og grunnløs, lettbeint optimisme. Det var nærmest et krav om at hun måtte se positivt på sin egen kreft. Det var som det mørke, det store og stygge var blitt tabu. Men hvis man ikke ønsker å narre seg selv, er det ikke greit å skulle presses inn i en rosa boble av lyse tanker. I stedet lengtet Ehrenreich etter kritisk nøkternhet, oppriktig ærlighet. Vi som rammes kan ha en lengsel etter samling i bånn, snarere enn flukt i en heliumsballong.

Det betyr ikke at man ikke kan være morsom. Det betyr ikke at man ikke kan ha håp. Det viser også Olaug Nilssen i «Stort og stygt»

Men det betyr at alt må være forankret i den situasjonen man faktisk befinner seg i. Hjelp må være nøktern, for hadde dette latt seg flykte fra, hadde vi som har møtt slike utfordringer flyktet for lengst. Og den verdifulle, nyttige hjelpen har større verdi enn de varme sympatierklæringene. Barna våre trenger det riktige skoletilbudet, de vil trenge det riktige botilbudet, også lenge etter at vi foreldre ikke lenger kan slåss for dem. Og slike tilbud kommer av to slag: Dyrt og godt – eller dyrt og dårlig. Billig finnes ikke.

Jeg traff en gang en mann med en tilsvarende utfordring som den jeg hadde fått, bare at han hadde vært der i mange flere år enn meg.

– Hvordan er det? spurte jeg, og ventet mens han tenkte seg grundig om.

– Helt jævlig, svarte han. Det svaret trøstet jeg meg med i mange år. Det varmet, for det fortalte meg at jeg ikke var alene.

Kanskje er ensomhet en av de sterkeste følelse man opplever når naturen har rammet med en blind, tilfeldig utfordring: Dette må noen leve med. Og noen ble deg. Da er det som det kan vokse opp en vegg mellom deg og alle de andre, de heldige. De som ikke er der du er. Da kan det være tungt når noen vil trøste eller muntre deg opp fra den andre siden av veggen, der hvor livet er annerledes.

Av og til er det masete når noen kommer inn og insisterer på å ville lyse opp. Av og til er alt vi trenger noen å dele mørket med. Noen vi vet vi kan stole på. Av og til finner vi det fellesskapet i teatersalens varme mørke.

________________________

Andreas Wiese er daglig leder på Litteraturhuset i Oslo og har en døvblind datter på den statlige skolen for døvblinde på Skådalen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg