De «norske verdiene» er ikke kristne

Det er et paradoks at Listhaug mener innvandring truer norske verdier, når hun sikter til flyktninger som kommer fra kristendommens arnested.

Debattinnlegg

Sylvi Listhaug (Frp) med flere vil verne om «norske verdier», og fremhever gjerne kristendommen som grunnleggende for disse. Men hvilke er de norske verdiene, og hvordan forholder de seg til kristendommen?

Visst har kristendommen preget norsk kultur, men norsk er den definitivt ikke. Som vi har importert den «norske» poteten fra Amerika, er kristendommen importert fra Midtøsten. Norge har bestandig plukket opp likt og ulikt fra nære og fjerne omgivelser. Kristendommen har historisk sett heller ikke sikret ytrings- og religionsfrihet. Det er for eksempel godt kjent hvordan samer ble fratvunget religiøse trommer og forsøkt tvangskristnet: så sent som i 1723 ble åtte rituelle trommer konfiskert i Snåsa, i forsøk på å kristne samene.

Da kristendommen etablerte seg i Europa henvendte kirken seg til jordeiere, adel og konge. Dessuten fokuserte den i starten på byene. I Norge fantes det knapt byer eller kongemakt da kristendommen prøvde å etablere seg. Men kirken kunne hjelpe frem kongemakten og vice versa, og begge hadde fordel av byer med henhold til administrasjon og kontroll. Byene vokste frem i Norge på denne tiden, ofte rundt kristne sentra. De eldste spor etter kristen kult i Norge er funnet på Veøy i Romsdal, der en kirkegården ble etablert før midten av 900-tallet. Ellers etablerte kristendommen seg til ulik tid i ulike deler av landet. Den norrøne religionen ble praktisert, og viste stor variasjon da den plutselig stoppet for 900–1100 år siden, alt etter hvor vi er i landet. Dette er særlig tydelig i Romsdal, der det ser ut til at de har satt stor pris på variasjon. Norrøne og kristne grupper levde så side om side over lengre tid i deler av landet.

At de første kristne, lokale eller innvandrere, er sporet på Veøy er nok ikke tilfeldig: Romsdal var en viktig kommunikasjonsåre. Mange importfunn tyder på god kontakt med omverden. Veøy var uhyre sentralt, men med en viss avstand til norrøne folk på fastlandet. Og Romsdals folk satte trolig pris på religiøst mangfold. Men bildet endret seg over tid: det er etter hvert tegn til motstand mot kristendommen, fra ca. da kirken og kongen ble en trussel mot gamle skikker. Det gikk nemlig ikke lang tid med monarki før vi fikk lover med kristen forankring, som satte en stopper for alt annet enn kristen aktivitet. Alle de strengeste straffene var rettet mot «hedendom»: gamle ritualer ble forbudt, både for den norske og samiske befolkningen. Som straff måtte folk forlate både gård og land. Den brå avslutningen av norrøn kult som er observert, støtter opp om at kristendommen ble etablert ved tvang på de fleste steder, heller enn frivillig.

Det er et paradoks at Listhaug og hennes meningsfeller mener innvandring truer norske verdier, når de gjerne sikter til flyktninger som kommer fra nettopp kristendommens arnested.

Den norrøne religionen kan nok med større rett enn kristendommen kalles «norsk». Men over tid har kristne autoriteter, inklusive kongen og kirken, bidratt til å eliminere norrøne og samiske religioner, men kanskje ikke alle «verdier»? Å hevde at «norske verdier» per 2017 er kristne, er i alle fall i beste fall historieløst. Lignende regler for godt samliv som finnes i kristendommen, finnes i de fleste kulturer og religioner. Hvordan vi forholder oss til innvandring i dag, avhenger uansett av vår etikk anno 2017, og ikke religion.