Bistand med bismak

For tusenvis av unge jenter fra øvre middelklasse er arbeid i SOS-barnebyer et naturlig valg.

Publisert:

FÅ KRAV: Atlantis stiller ingen krav til formell trening eller erfaring med å jobbe med utsatte barn, skriver innsenderen. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Henrik Larsen
Student

«Jeg har nettopp landet på Zanzibar og skal starte å jobbe om to dager. Det blir veldig spennende!»

En god bekjent som nettopp har fullført videregående sendte meg denne meldingen tidligere denne måneden. Etter 13 år med norsk allmennutdannelse skal hun endelig ut i verden for å faktisk gjøre en forskjell. Som for tusenvis av unge jenter fra øvre middelklasse før henne er arbeid i SOS-barnebyer, gjennom stiftelsen Atlantis Utveksling, et naturlig valg. Slik reisevirksomhet er kjent som frivillighetsturisme, hvor en turoperatør lar den frivillige reise til et av deres prosjekter i bistandsland for å kombinere bistandsarbeid med kulturelle opplevelser.

På overflaten kan dette fremstå som et flott initiativ som lar ivrige unge mennesker gjøre en faktisk forskjell for mennesker som sårt trenger det. Litt graving og kritisk tenkning viser derimot at under den idealistiske overflaten er frivillighetsturisen en grumsete industri som er under enhver kritikk.

Les også

Les svaret fra Atlantis: Frivillig arbeid på lokale premisser

For frivillighetsturisten er det mange positive aspekter ved frivillighetsturisme. Transformativ læring er en av de positive følgene av internasjonal frivillighet. Kort fortalt er dette ideen om at ved å observere og delta i dagliglivet til mennesker av en fremmed kultur, vil frivillighetsturisten oppleve en endring i egne verdier og holdninger. Gjennom selvrefleksjon, dialog med lokalbefolkningen og kulturelle opplevelser vil frivillighetsturisten oppleve økt bevissthet og kritisk tenkning, spesielt overfor deres eget samfunn. Dette er bra, og veldig viktig. Jeg unner alle muligheten til å oppleve noe som gjør at de får øyene opp for problemstillinger som går utover slukking av FM-nettet og leppepomaden til Therese Johaug.

Likevel reiser det spørsmålet om hvorfor vi sender unge mennesker fra øvre middelklasse for å jobbe i sentre for funksjonshemmede barn i Malawi, på dagsenter for utsatte barn i Guatemala eller i SOS-barnebyer i Zanzibar. Gjør vi det for å gi privilegerte unge turister en god opplevelse, eller gjør vi det for å støtte de lokale utsatte barna?

Et av Atlantis’ mange prosjekter er et samarbeid med SOS-barnebyer i Zanzibar. Et prosjekt som støtter utsatte barn som ikke kan bo med sine biologiske foreldre, er foreldreløse, eller forlatte. For å kunne jobbe med barna i denne barnebyen må frivillighetsturisten være over 18 år og kunne være frivillig i minimum én måned.

Det et prisverdig å ville hjelpe utsatte barn i en vanskelig situasjon. Det å få førstehåndserfaring med barn som ikke er så privilegerte som vi er i Norge, er som tidligere nevnt veldig verdifullt. Det er derfor ikke deltakernes motivasjon jeg vil til livs. Det er turoperatørenes motivasjon som plager meg.

Les også

Debatt: Illusjonen om bistand

Atlantis stiller ingen krav til formell trening eller erfaring med å jobbe med utsatte barn. I tillegg har programmet oppstart hver uke. Dette betyr at Atlantis sender utrente, så vidt myndige nordmenn fra øvre middelklasse for å jobbe med utsatte barn i en knapp måned. Barna må derfor forholde seg til nye voksne hver uke, for så å se dem de har begynt å knytte bånd til forsvinne etter et par uker. Er dette greit når barnehjemmet er den eneste formen for stabilitet disse barna har.

Billig er det heller ikke. For å få lov til å jobbe ved SOS-barnebyers barnehjem i Zanzibar i fire uker skal Atlantis ha 13.300 kroner. Dette dekker reise, kost, losji og oppfølging under oppholdet. Jeg har ikke inngående kunnskap til Atlantis’ priskalkyle, men jeg vil anta at en ganske stor del av pengene også går til å betale leie av kontor, lønn og eventuelle godtgjørelser til ansatte ved Atlantis. Det er naturligvis ikke rart av Atlantis tar noen av pengene til administratorkostnader. Deres ansatte har rett til en anstendig lønn, med eventuelle godtgjørelser og det hele. Spørsmålet er om det er riktig at denne lønnen skal betales av unge, gjerne jenter fra øvre middelklasse som vil ut i verden for å gjøre en forskjell.

Her tråkker jeg på tær, og det er jeg fullt klar over. Det er langt på vei sosialt akseptert at SOS-barnebyer er synonymt med norsk givervilje. Hvis en i tillegg betaler egne penger for å reise til Afrika for å jobbe med fattige barn, er du en altruistisk helt.

Les også

BT LEDER: Vi trenger en mer kritisk debatt om norsk bistandspolitikk, men ikke en svekkelse.

Jeg sier på ingen måte at SOS-barnebyer ikke står for mye bra, og det kunne ikke falt meg inn å ville redusere internasjonal bistand. Men mon tro om ikke SOS-barnebyer heller kunne ansatt lokal arbeidskraft for pengene Atlantis bruker på markedsføring og flyginger fra Norge til Zanzibar. På den måten hadde barna fått mer stabilitet, og Atlantis og andre turoperatører kunne ha drevet med ordentlig bistandsarbeid.

Barbie ut av Afrika | Maren Sæbø
Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg