Ikke ta en sjanse, ikke en halv engang

Ett år har gått siden en super ferie fikk en brutal slutt. En mann er død. Jeg kjente ham ikke, men sørger likevel.

ETTER ULYKKEN: Å lese om ulykker i nyhetene blir aldri det samme igjen, jeg har kjent det på kroppen, luktet det, følt det, gjenopplevd det utallige ganger, skriver Gry E. Kalstad. Scanpix

Gry E. Kalstad
Bergen

Jeg og mine kom uskadet fra det, men sårene sitter i sjelen enda, sikkert for alltid. Sjokk, frykt, tusen tanker. «Nå dør vi.» «Jeg elsker dere min fine familie.» Skrik, smell, røyk, piping i øret, og så stillhet. Skremmende stillhet.

Sekunder føltes som en evighet. Jeg lever, jeg er uskadet, mannen min er uskadet. Våger ikke å snu meg; ungene sitter der, de er helt stille.
Det lukter svidd. Mannen min roper at vi må komme oss ut. Jeg skjønner at ungene har det fint, snur meg og ser inn i forvirrede blikk, vi har klart oss alle sammen. Får ikke opp døren, panikk, den er slått skjev i sammenstøtet, tvinger den opp. Vi løper bort fra bilen, er redd den skal ta fyr.

Kaos. Mannen min og flere andre løper for å hjelpe den andre føreren. Jeg får ikke puste, hyperventilerer, klarer ikke å ta innover meg hva som har skjedd. Beina skjelver, klarer ikke å stå. Vi blir tatt hånd om av omsorgsfulle forbipasserende. Ambulanse og politi kommer, så luftambulanse. Hjertet slår, det er håp, lettelse.

På et lite sted i Norge blir vi ivaretatt av politi og helsevesen på en helt fantastisk måte. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at det var noen der som gjorde alt de kunne for å redde liv, få klarhet i hva som hadde skjedd. Noen som beholdt roen, trøstet, forklarte, booket til og med overnatting og kjørte oss dit.

Les også

Syklist: « Se bedre etter neste gag, senk farten, nyt synet og slapp av! Jeg er ikke supermann»

Jeg var i sjokk, følte meg ute av stand til å ta vare på meg selv og mine barn. Er dette sant? Det føles mer som et mareritt enn virkelighet.

Hjertet slår ikke mer, livet hans sto ikke til å redde.

Å lese om ulykker i nyhetene blir aldri det samme igjen. Jeg har kjent det på kroppen, luktet det, følt det, gjenopplevd det utallige ganger. Det var en traumatisk opplevelse som jeg fortsatt av og til kjenner på kroppen.

Nå har vi aldri vært råkjørere, men kjører som folk flest, litt over fartsgrensen i utkantstrøk. Nå er vi enda mer oppmerksomme på potensielle farlige situasjoner. Jeg har aldri likt forbikjøringer på landeveien, nå kjører jeg ikke forbi lenger. Vi slipper biler forbi i mye større grad enn før. Selv om vi holder fartsgrensen, så velger vi å slippe biler forbi (altså svinge inntil siden) for ikke å bidra til en forbikjøring. 80-soner på landeveien kan jeg ikke fordra, jeg syns det er for fort når det er møtegående trafikk.

Min oppfordring til deg er at vi alle må vise mer hensyn og gjerne ta det litt med ro. Kjør forsiktig! Det er en klisjé å si det, men det er så viktig. Slipp biler forbi. Ikke ta en sjanse, ikke en halv engang. Du sparer så lite på det og kan tape så mye.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg