Vi trenger en humanisering av nåværende tilbud rettet mot de opioidavhengige brukerne i Norge. Siri Getz Sollie som sto frem i Brennpunkt på NRK tirsdag 10. mars, er bare en av mange som sliter med å slutte med legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Behandlingen som gis der har et overdrevent fokus på det medisinske aspektet. Dette går på bekostning av tilstrekkelig støtte, samt tilrettelegging av nedtrapping. Legemiddelet som skulle være assisterende har blitt dominerende.

LAR reduserer tilbakefall til misbruk, men tilbudet mangler en grunnleggende holdning om at nedtrapping er mulig. Mange pasienter sliter med fysiske og psykiske plager knyttet til substitusjonsmedikamentet, og ønsker alternativer til livslang behandling. Likevel opplever noen å ikke bli tatt på alvor når de vil ut.

LAR har plikt til å involvere pasienter i behandling og valg av tjenestetilbud. Disse har også en lovfestet rett til å medvirke, samt å informeres om sine muligheter. Når vi har kunnskap om å legge til rette for nedtrapping er det dermed problematisk at Helsedirektoratet anbefaler LAR som livslang behandling.

Vi har forsket på hvordan suksessbrukere som Siri har opplevd rehabilitering gjennom LAR. Vi fant at brukerne savner et perspektiv på nedtrapping i LAR, og at de posisjoneres til en identitet som pasient. De møter stigma både i og utenfor systemet.

Utenfra ses de som misbrukere, fordi de går på vanedannende medisiner. I LAR blir de sett som manipulerende, eller kan oppleve å ikke bli hørt. Slik blir de værende et sted mellom identitet som misbruker, LAR-pasient og ikke-misbruker.

De opplever å nå et glasstak i tilfriskningen — en usynlig barriere som ikke kan passeres. Barrieren skapes av kontrolltiltak, som henteprosedyrer, urinprøver og regler for tilleggsmedisinering. Disse kontrolltiltakene skaper en maktforskjell mellom system og bruker som ikke anerkjennes. Urinprøvene avgjør om en er «frisk eller syk». Pasientene frykter sanksjoner.

De kan oppleve å bli sett som uimottakelige for psykologhjelp fordi de legger et kjemisk lokk på følelsene sine. Dette oppleves som ødeleggende for selvfølelsen. Pasientene etterspør mer fokus på følelser, individuelle omstendigheter og ressurser.

En god relasjon til de ansatte i LAR kan hjelpe pasientene å overkomme glasstaket. Relasjonen er også grunnleggende hvis en vil avvikle medisineringen. Behandleren hjelper pasienten gjennom å bære holdningen om at det er mulig.

En minimumstid i LAR, samt en stabil periode på en lavere dose metadon bidrar positivt. De som klarer å trappe ned har også sosial støtte og er med i brukerorganisasjoner. Gjennom relasjonen blir timingen på utfasingen riktig, og den medisinske kunnskapen i systemet kommer også brukeren til gode.

LAR har tradisjonelt vært opptatt av trygg og forsvarlig medisinering, samt å beskytte befolkningen mot at medisiner kommer på avveie. Vi vil ikke skade noen. Men det er på tide å øke innsatsen på rehabiliteringssiden, inkludert å øke mulighetene til å slutte med LAR.

På landsbasis mottar kun ni prosent av LAR-pasienter en eller annen form for systematisk psykoterapeutisk behandling. Den andelen bør økes.

LAR-pasienter har ulik identitet og motivasjon. Det kan for eksempel være vanskeligere for minoriteter å gå på metadon over lengre tid fordi de utsettes for dobbeltstigma.

Vi må derfor snakke konstruktivt om nedtrapping så krykken ikke blir en bærebjelke. Det er derfor viktig at både langtidsbehandling og nedtrapping kan inkluderes i en definisjon på tilfriskning fra heroinavhengighet.

Dette inkluderer at Helsedirektoratets nye nasjonale retningslinjer for LAR, ventet i 2015, gir konsise anbefalinger for å muliggjøre nedtrapping. Spesialisthelsetjenesten bør også tilrettelegge bedre og LAR samarbeide mer med brukerorganisasjonene.

Både spesialisthelsetjenesten og LAR bør jobbe mer med ideelle organisasjoner som også tilrettelegger for reduksjon. Disse er bærere av tradisjoner og nettverk som kan styrke brukernes identitet som ikke-misbrukere.

Vi må vite mer om hvordan substitusjonsbehandling påvirker brukernes følelsesliv. Vi må også kartlegge behov for og tilgjengelighet på psykologhjelp i LAR-systemet. Men enda viktigere: Vi trenger å vite mer om kunnskapen om, og holdningene til nedtrapping og tilfriskning blant deres ansatte.

Gjennom å styrke fokuset på mulig nedtrapping kan LAR sprenge glasstaket for tilfriskning av heroinavhengighet i Norge.