Klimatiltak øker kløften mellom fattig og rik

Vi må skape muligheter for alle til å delta i omstillingen.

Folk med dårlig råd føler seg ikke inkludert i klimapolitikken i Norge, ifølge forskerne bak denne kronikken.
  • Forskergruppen COJUST, Institutt for tverrfaglige kulturstudiet, NTNU
    Se nederst for signaturer
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Samfunnet står overfor store utfordringer i årene som kommer. Klimaendringene vil kreve en massiv innsats for å redusere CO₂-utslipp og tilpasse samfunnet til et endret klima.

I denne kampen er samhold blitt et nytt politisk mantra. Vi blir fortalt at vi står overfor en nasjonal og global dugnad der vi må være villige til å ta vanskelige grep som vil koste oss, fordi kostnadene ved ikke å handle vil være langt større.

Men hva med dem som allerede kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes? For at omstillingen til et lavutslippssamfunn skal lykkes, er det avgjørende at sosial bærekraft blir en grunnleggende del av hvordan vi snakker om bærekraftig utvikling. Hvis ikke står vi i fare for å skape nok en kilde til utenforskap for de mest sårbare gruppene i samfunnet.

Les også

Forsker: De rike vil tjene mest på kuttet i elavgiften

Ikke overraskende innebærer lav inntekt ofte lave utslipp. I mange rike land har utslippene pr. innbygger for den fattigste halvparten av befolkningen gått ned siden 1990, i motsetning til utslippene til rikere grupper.

De velstående har mer penger til å kjøpe flere produkter og tjenester, mens de som har lite, lever mer i takt med hva som er forventet i en bærekraftig omstillingsprosess og slipper ut minst klimagasser. At lavinntektsgrupper ikke er et klimaproblem i seg selv, gjør også at de altfor lett kan ignoreres i omstillingen. Det er her vi nå trenger å passe på.

Vi kan allerede se økte sosiale forskjeller mellom landets innbyggere når det gjelder tilgang til produkter, benyttelse av tjenester og eiendom. Ifølge SSB tilhørte 11,2 prosent av befolkningen (ikke studenter) en husholdning med lavinntekt i 2017, mot 10,8 prosent i 2014 og 9,5 prosent i 2011. Det blir stadig flere husholdninger som havner i kategorien lavinntekt i Norge.

Personer med lavinntekt står gjerne utenfor arbeidsmarkedet. De er ofte sosialhjelpsmottakere, uføretrygdede og minstepensjonister, og innvandrere er overrepresentert. Disse gruppene opplever spesielt store økonomiske problemer knyttet til å bo, og de sliter med å være tilstrekkelig mobile og ha et forbruk som et moderne liv krever.

Nora Kristiansson (øverst til v.), Gisle Solbu, Marius Korsnes, Robert Næss, Ruth Woods og Sara Heidenreich er alle tilknyttet forskningsprosjektet COJUST ved institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.

Så hvilke tiltak er det myndighetene lanserer for at Norge skal kunne nå sitt mål om å redusere klimagasser med 50 til 55 prosent innen 2030? Det er blant annet etablert flere offentlige støtteordninger som fremmer null- og lavutslippsløsninger (f.eks. gjennom Enova).

Det er inngått byvekstavtaler med flere byer i Norge som skal sikre at all vekst i trafikken tas med kollektivt, sykkel og gange. Elektrifisering av transportsektoren er et annet satsingsområde. Her er Norge i en global særklasse med flest elbiler pr. innbygger.

Når myndighetene har klare tiltak til hvordan vi skal kunne nå målene innen 2030, så er det ut ifra en forventning om at innbyggerne skal kunne bidra og være deltakere i omstillingsprosessene. Dette krever at innbyggerne har de rette økonomiske, teknologiske og kulturelle forutsetningene til å kunne delta.

Man må kjenne til de ulike støtteordningene og ha økonomi for å kunne investere i elbil, solcelleanlegg eller etterisolering av hus. I tillegg krever det en følelse av å være med på et nasjonalt felles bærekraftsløft hvor man ser at man kan bidra.

Vår forskning i COJUST-prosjektet, basert på data i Trondheim, Stavanger og Bergen, viser en litt annen historie: Lavinntektsgrupper føler seg ikke inkludert i omstillingsprosessene til et mer bærekraftig samfunn. For en gruppe der svært få har bil, og mange må begrense sin bruk av kollektivtransport på grunn av økonomi, oppleves forventningen om at vi skal begynne å gå, sykle og benytte kollektivtrafikk som fremmed.

Sykling og gåing er noe de gjør til daglig, og det kan også ligge fysiske og psykiske helseutfordringer i det å gå, sykle eller ta buss. Samtidig gir myndighetene subsidier til dem som kjøper elbil, som en strategi for å få folk til å gå over til nullutslippsløsninger.

Les også

Strømprisene fører til ekstreme sparetiltak. Barnefamilie varmer opp bare ett rom.

Gruppene vi har intervjuet så langt, har problemer med å betale busskort, og kan ikke engang vurdere å kjøpe seg en elbil. Bildelingsordningene i de store byene er for dyre, og våre informanter ønsker en billigere ordning. Deres allerede stramme økonomi går på bekostning av å være mobile. Som det å ikke kunne dra til lege, at ungene ikke kan være med på fritidsaktiviteter, eller å dra til butikken for å handle eller besøke venner.

Elbilstøtten oppleves som noe som er med på å markere en allerede eksisterende skjevhet i samfunnet. Subsidier rettes mot de gruppene som har råd til å investere i klimatiltak. Enkle tiltak for lavinntektsgrupper, for eksempel gratis kollektivtrafikk, diskuteres sjelden. Slike tiltak kunne hatt en stor positiv innvirkning på livskvalitet og skapt en tilhørighet til omstillingen – det ville med andre ord også være sosialt bærekraftig.

Investeringer i klima- og energiløsninger i hjemmet er nærmest en ikke-eksisterende problemstilling for lavinntektsgrupper. De har ikke råd til å etterisolere, investere i nye energieffektive vinduer, kjøpe seg varmepumpe, vannbåren varme eller solcelleanlegg.

Mange folk med dårlig råd opplever elbilstøtten som en støtte til de velstående, ifølge innsenderne.

Til tross for at vi alle betaler skatt for at Enova skal kunne gi husholdninger økonomisk støtte til å investere i slike tiltak, så føler mange i denne gruppen at ordningene ikke er ment for dem med lite penger. En kommentar fra en deltaker var at det er jo de som ikke har råd, som burde få penger til å investere i slike løsninger.

Mange bor også i kommunale boliger: Hvorfor kan ikke slike boliger være de første til å få investert i bærekraftige teknologier? Da kunne denne gruppen få gode og varme hus, lavere strømregning, og de kunne ha brukt pengene sine på andre ting i hverdagen.

Sosial ulikhet er nå høyt oppe på agendaen for den europeiske klimapolitikken, der et av de sentrale slagordene for EUs nye bærekraftsstrategi er «no one left behind». For Norge vil det nå bli viktig at vi finner tiltak som aktivt kan skape tilhørighet og muligheter til å delta i omstillingen.

Da må politikerne stå for det de lovte i valgkampen, om å ta hensyn til lavinntektsgruppenes situasjon i klimaomstillingen.

Førsteamanuensis Robert Næss, forsker Gisle Solbu, forsker Sara Heidenreich, forsker Marius Korsnes, vit.ass., Nora Kristiansson og forsker Ruth Woods.

Publisert: