Jeg fikk aldri vaksinert meg. Det angrer jeg på nå.

Du har ikke lyst til å oppleve det helvetet jeg har vært gjennom.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg fikk det til slutt. Etter nesten to år, uten smitte i familien, satt den plutselig som et trepåle midt i hjertet. Jeg, mannen min og våre to små barn ble smittet av korona da vi ventet det som minst.

Det hele startet 3. januar. En kollega ringte og sa hun var smittet. Jeg og mannen min måtte være på vakt.

Jeg er ikke vaksinert, for jeg fikk barn på forsommeren i 2021. Da jeg fikk tilbud om vaksine, var jeg opptatt med å amme en liten baby, og jeg ville derfor utsette vaksinen til hun klarte å spise annen mat.

Utpå høsten begynte jeg å kjenne meg klar for å sette første dose. Men så fikk jeg den ene forkjølelsen etter den andre. Til slutt bestemte jeg meg likevel for å bestille en vaksinetime første uken i januar. Nå var minstejenten såpass stor at det ville gå bra uansett hvor syk jeg ble. Jommen sa jeg smør!

Først ble mannen min og barna våre syke, og 9. januar var det min tur. Feber og vondt i kroppen. Hodet mitt holdt på å eksplodere. Matlysten forsvant, og jeg kastet opp uten kontroll.

Etter en ukes tid var mannen min og ungene friske igjen, slik de fleste vaksinerte blir, men for meg var det langt fra over.

Jeg kjente hvordan viruset utnyttet at kroppen min var sliten etter en uke med feber. Feberen økte ytterligere, og magesmertene ble uutholdelige. Jeg ble faktisk så dårlig at jeg ikke brydde meg så mye om noe som helst lenger. En underlig følelse å kjenne på.

Jeg begynte også å bli engstelig for å sovne om kvelden, i tilfelle jeg skulle få dårlig pust i løpet av natten. Det begynte å tette seg i halsen, og jeg hostet en god del. Jeg ble redd for at sykdommen skulle krype ned i lungene.

På dag ni ringte jeg fastlegen. Nå var jeg så dårlig at jeg ikke visste min arme råd. Vanlig smertestillende hjalp ikke lenger. Legen skrev ut resept på noe litt sterkere mot smertene. Takk og pris. Det hjalp heldigvis litt, og jeg klarte å sove igjen.

Men jeg hadde ennå ikke kjent noen antydning til at viruset var på retrett. Jeg begynte virkelig å lure på om kroppen min hadde gitt opp kampen.

På den trettende dagen med korona begynte feberen å slippe taket. Jeg var så sliten! En liten porsjon middagsmat hver ettermiddag var alt jeg klarte. Jeg ble helt utslått etter å ha spist. Det kjentes som om kroppen brukte alle kreftene på å fordøye maten, og jeg sovnet stort sett en liten stund etter måltidene.

Når jeg var våken, hadde jeg sjøgang. Det gynget når jeg gikk, og det gynget når jeg lå. Snart begynte også nervesystemet mitt å spille meg noen puss. Det føltes som jeg hadde mursteiner hengende rundt bena.

Jeg måtte regne med minst to uker til med sykdomsfølelse, og slik ble det. Det hadde det gått nesten fem uker fra jeg ble syk. Fem uker i helvete!

Du har ikke lyst til å oppleve å ligge langflat med kroppen full av koronavirus – uten at du har en liten bataljon med antistoffer på plass. For har du den lille hæren med antistoffer, da er du sannsynligvis på bena etter en liten uke. Og du kommer neppe til å kjenne mye ubehag etter den første uken.

Vi som aldri fikk tatt vaksine, vi må en tur innom helvete. Og det er ikke sikkert man kommer seg ut derfra med det første.